Sola står opp i vest

Mange ser opptøyene og raseriet etter at politiet drepte George Floyd på asfalten i Minneapolis som et bilde på at den mektige nasjonen nå står og vakler på kanten av et stup.

Eller at mørket nå senker seg over USA. Det er snarere tvert om. Drapet var som å trykke på en lysbryter. Igjen.

Lysbryteren er trykket på flere ganger før. Som etter opptøyene og plyndringen i bydelen Watts i Los Angeles, da TV-kameraer fra helikoptre kringkastet det svarte sinnet hjem til stuene i det hvite Amerika og innledet det som omtales som den andre amerikanske borgerkrigen fra 1965 til 1972.

Les også: 17-åringen ble skutt da han skulle kjøpe godteri. Det startet en hel bevegelse (+)

Lyset er siden med jevne mellomrom blitt slått på og har avdekket et samfunn med store, grunnleggende utfordringer.

For nå er ikke første gang hvit middelklasse har ristet sjokkert på hodet over tilstanden, over rasismen og urettferdigheten. Nå er ikke første gang de privilegerte klasser har kunnet posere med sin moralske indignasjon. Før alle har gått tilbake til sitt.

Det har tidvis kommet penger til forbedring av bokvalitet, som til Watts i 1965, og det har kommet presidenter med en plan, noen har til og med lovet forandring vi kunne tro på. Skulle tro på. Ingen ting skjedde med de underprivilegerte svarte i USA, selv ikke på Obamas vakt. Mørket har alltid kommet tilbake og dekket over de mange urimelige aspektene ved verdens rikeste og mektigste land.

Rasismen som det nå med rette rases mot, springer direkte ut fra en strukturell ulikhet som har vedvart i mer enn 150 år.

Da borgerkrigen var slutt i 1865, ble slavene satt fri. Frihet betydde i praksis at ble de overlatt til seg selv, til elementene, til sult. En ny amerikansk underklasse ble født. En hel befolkningsgruppe som startet nederst og på null. Reelt sett fortsatte slaveriet på de samme plantasjene.

Mange svarte var fanget i den samme virkeligheten som loven sa de var frie fra. Nå som lønnsslaver med usynlige fotlenker. De som dro til storbyene i nord ble timebetalte leietakere. Ingen svarte eide jord, ingen fikk jord. I motsetning til millioner av hvite immigranter fra Europa som fikk dyrkbart land i vest.

Det skulle ta over 100 år før president Lyndon B. Johnson signerte de siste lovene som skulle ende alle raseskiller i Amerika. Nå har det gått ytterligere drøye 50 år, og igjen ropes fortvilelsen ut i gatene mot hvit makt og overgrep.

Det handler fortsatt om ressurser og fordeling. Det handler om det amerikanske systemet.

Les også: – Man må være naiv for å tro at Norge er helt ulikt USA

Om de som har og de som ikke har. Om akkumulert ulikhet. Etterkommerne av slavene er USAs fattigste befolkningsgruppe. Selv om asiatene og de spanskættede kom seinere til USA, har de klart seg langt bedre. Det økonomiske gapet mellom svarte og hvite i USA er enormt, og det blir bare større og større. Mens en typisk hvit familie har rundt 170.000 dollar i formue, har den svarte en tiendedel av dette.

Det er over 600 dollarmilliardærer i USA. Seks av dem er svarte. Det er én prosent. De svarte utgjør 13 prosent av alle amerikanere. I et samfunn der alt koster, og penger er makt, får man ikke like muligheter i livet. Samfunnskontrakten, den amerikanske drømmen, den grunnlovsfestede ideen om at alle er født like, gjelder ikke for en stor del av befolkningen. Derfor står USA nå i flammer.

Den siste ukas opptøyer er ikke slutten på Amerika slik vi kjenner det.

Det er forhåpentligvis starten på slutten på det Amerika vi ikke kjenner, det Amerika ingen av oss har oppsøkt på langhelgturen. Opprøret i USA skjer på et tidspunkt som virkelig gir håp om at mørket denne gang ikke får komme tilbake. Mange scenarioer er betydelig verre enn det som USA står i nå. Hadde sinnet rent over i 2017, og det var mer enn tre år igjen av Donald Trumps presidentskap, så hadde det vært grunn til å være dypt urolig. Det er også håpefullt at til tross for alt, til tross for all provokasjonen fra politiet og Trump, så har volden i praksis uteblitt.

For i et samfunn som er så gjennomsyret av våpen, av private arsenal og angrepsvåpen, kunne dette fort tatt en farligere vending. USA er rustet for borgerkrig, men et fortsatt opplevd fellesskap holder dem igjen.

Uroen går nå som en dirrende nerve gjennom USA, og det er ikke å leve med over tid.

Les også: «For meg er det å være melaninrik i Norge... Å trues med å bli blåst hodet av med hagle som niåring»

Men nå har opptøyene og sinnet og fortvilelsen et konstruktivt mål: Valget i november. Engasjementet kan kanaliseres, det kan rettes mot Trump hvis presidentskap er et moralsk konkursbo og som i all sin dårskap har avslørt sin bunnløse inkompetanse, sitt antidemokratiske sinnelag og svakhet for myten om den sterke mann, for fascismen. Men gatenes blikk er også rettet mot Demokratenes presidentkandidat Joe Biden.

George Floyd etterlater seg spørsmål som må besvares.

Hans død har skapt en helt ny politisk dynamikk. Joe Biden kan ikke gå til valg på bare å fjerne Trump, på å være en fireårig sentrums-mellomløsning som skal bidra med anstendighet til Det hvite hus. Nei, den raskt økende andelen av amerikanere som anerkjenner rasismen de har rundt seg, og som mener den er et problem, vil kreve langt mer av Sleepy Joe. Også han vil og må våkne.

Derfor vil ikke valget i november bare bli et valg for eller imot Trump. Hvis folk i USA bruker stemmeretten, som de vil med engasjementet som er der nå, vil han kastes ut. Men det vil også bli et valg av kurs for USA. Biden må komme opp med en mer progressiv politikk og erklære krig mot fattigdom og alt som følger i dens kjølvann, mot ulikhet og urettferdighet, og derfor mot et økonomisk system som kun gagner de rike og som har sementert en hel befolkningsgruppe nederst i samfunnets pyramide.

Donald Trump skapte ikke systemet. Men på hans vakt ble det endelig avslørt. Det er ikke lenger mulig å lukke øynene eller sove. Sola har stått opp over Washington.