Sniken Støre

Det var Dagens Næringsliv som var først. Torsdag morgen var et team fra DN tilfeldigvis på Stortinget T-banestasjon. Og hvem fikk de se? Jo, selveste Ap-leder Jonas Gahr Støre (59).

En gang Gro Harlem Brundtlands gullgutt i WHO, Jens Stoltenbergs utenriksminister, utdannet ved Institut d’études politiques i Paris, formuende Jøtul-arving og far til tre.

Mannen som nærmest daglig går Hallingskarvet både på kryss og på tvers i friskt snødrev – han sto der omgitt av «en gjeng uniformskledde Sporveien-ansatte».

Og en av dem var – OMG! – i ferd med å skrive ut et gebyr for manglende billett.

Ja: Støre hadde sneket på T-banen. Og så han. Og hva hadde han å si til forsvar? «Appen min funker ikke». Han utdypet: «Når jeg trykker på knappen for å betale, så funker den ikke».

Du får gå til DN for å lese det grundige og detaljerte dybdeintervjuet som så fulgte. («Visste du at det er mange som aldri betaler snikegebyret?» «Du sa at appen ikke fungerte. Hvor lenge er det den har vært i ustand?»).

Utover dagen ble Støres snikedrama fulgt tett. NTB plukket opp saken og snart var den spredt til «alle»: VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, you name it.

Glemt var Corona-viruset. Glemt var Trumps riksrettssak. Nå handlet alt om Støregate.

Tidligere politiske snikerskandaler ble rullet opp. Som da SVs Bård Vegar Solhjell snek på toget (2011), Frps Per-Willy Amundsen snek på bussen (2013), mens Aps Hadia Tajik snek på T-banen (2017). De skrev ikke om mørketallene, om de politikerne som med rødmende kinn sikkert har blitt tatt, men da uten DN-journalister eller tipseglade medpassasjerer med mobilkameraer til stede.

De eneste politikerne som er helt trygge for snikeskandaler, er de som til enhver tid sitter i regjering. Statsråder blir hentet i svart regjeringsbil, og trenger ikke surre med Ruter-apper og reisekort.

Bård Vegar Solhjell, togsnikeren fra 2011, skrev på Facebook at episoden ble brukt mot ham i årevis etterpå.

Men faktisk tror jeg at dette kan bli en god sak for Støre, om man skal dømme av kommentarfeltene. Litt skadefryd var det, men vreden var rettet mot mediene, som gjorde dette til en så stor sak.

Selv de mest ihuga Støre-haterne, som gjerne omtaler ham som «landssviker» og «tåkefyrste», virket positivt overrasket over at Jonas Gahr Støre faktisk tar T-banen og er et menneske.

«950 kroner i gebyr, det er vel bare lommerusk for ham», humret en, og kalte ham godmodig for «Støremann».

Men: Kanskje Jonas Gahr Støre også er en luring som vi må holde et våkent øye med? Kanskje finner han på masse rart når ingen ser?

Kanskje han ringer på og stikker av. Råkjører på sparkesykkel. Kaster snøballer på høyrefolk. Eller – o gru! – lar plast gå i restavfallet.

Her er det mye å ta tak i for den fjerde statsmakt. Best å hive seg på hjul.