Smaken av moderne slaveri

Slaveriet på italienske tomatmarker har lenge vært en dårlig skjult hemmelighet.

Velkommen til «Ghetto». I et landskap der brutaliteten knapt kjenner grenser. Der hensynsløse bakmenn utnytter desperasjon. En slumby i hjertet av italiensk tomatproduksjon, sentrum for moderne slaveri på europeisk jord. En virkelighet også norsk tomatkonsum er vevd inn i. Det er noen år siden jeg kom til denne slumbyen på Il Tavoliere, et område som strekker seg ut over Foggia, i regionen Puglia, på den italienske «hælen». Det var på starten av innhøsting av tomater. Flere hundre landarbeidere, fra ulike afrikanske land, mange av dem uten papirer, var i Foggia for å delta under innhøstingen. De fortalte om umenneskelig forhold. Om vold. Fattigdomslønninger. Lovløshet. Når de ikke plukket tomater holdt de til i «Ghetto», et av mange slumområder der fattige landarbeidere holder til, ute av syne og ute av sinn for borgerne inne i sentrum av Foggia.

Det moderne slaveriet på italienske tomatmarker har lenge vært en dårlig skjult hemmelighet. Skjelettene har med jevne mellom ramlet ut av det italienske matskapet, uten at ting har endret seg grunnleggende. Politikere har erklært krig mot slaveriet, men det har fortsatt. Tilbake i 2012 brettet Aftenposten denne virkeligheten ut gjennom en serie artikler om «blodtomater» som i stor stil ble importert til Norge i hermetisert form. «Europas slaver høster tomatene nordmenn spiser», skrev de. Og fortalte om hvordan mafiaen infiltrerte tomatproduksjonen. For en stakket stund ble nordmenn rykket ut av søvnen, før det gikk tilbake til normalen. Det var på den samme tiden jeg selv besøkte Foggia. Så hva har skjedd? Italienske tomater fraktes fortsatt langs veier brolagt med vold og utbytting.

I en omfattende artikkel fra juni beskriver britiske The Guardian hvordan systemet fortsetter. Livet i steder som «Ghetto» går sin gang. Tidlig om morgenen samles landarbeidere ved veikryss der mellommenn plukker dem opp i overfylte minibusser. Du jobber fra dag til dag, er ikke garantert noe, det eneste som er sikkert, slik Guardian skriver, er at de som har tatt til orde for bedre lønn og arbeidsforhold automatisk blir silt bort. Under den søritalienske heten høster de som kommer med tomater i 300-kilos kasser. Du får betalt for hvor mye du plukker, betalingen ligger gjerne rundt 35 kroner for en kasse vanlige tomater, og 55 kroner for små cherrytomater. Selv om du holder et høyt tempo er det hardt å komme over 300 kroner dagen. Du må betale for transport og andre ting. Er du uten papirer er du mest sårbar, er du en av få med kontrakt er den gjerne ikke verdt noe som helst. Bakmennene, såkalte caporale, spiller fortsatt en sentral rolle. Systemet er blitt forbudt, men det fortsetter, hensynsløse mellommenn tar seg av rekruttering, har kontroll over dagarbeidere, som flytter videre når innhøstingen er ferdig i Foggia, til andre deler av landet, der andre produkter skal høstes inn. Er det ikke tomater er det meloner. Jordbær. Appelsiner.

«Diskrimineringen og volden mot afrikanske arbeidere blir verre i Italia for hver dag som går», advarer The Guardian og viser til at det i 2018 var 126 rasistisk motiverte angrep i landet. Flere er blitt skutt. En ble slått i hjel. Slik kan vi fortsette. Volden og rasimen er brutal. I høst mistet også 16 landarbeidere livet i to ulykker der overfylte minibusser kolliderte. Hvor mange som lever i en tilstand av moderne slaveri er usikkert. Det snakkes om titusener. Fagforeningen CGIL har anslått at over 200.000 landarbeidere blir utnyttet. The Guardian viser hvordan det på en side erklæres krig mot moderne slaveri, mens ofrene samtidig stemples som kriminelle av høyrepopulistiske politikere langt inn i regjeringen, folk som har bygd seg opp med innvandringsfiendtlig retorikk. Et av få lyspunkt i Guardians fortelling fra Italia er at landarbeiderne selv har reist seg mot både mafia, mellommenn og slaveri, gjentatte ganger de siste årene.

Det er lett å peke på hvem ofrene er. Men det er som Guardian påpeker også lett å peke på vinnerne. Store produsenter. Dagligvarekjeder. Og vi som kjøper maten. Forsøk på å sikre at produktene ikke er frukten av slaveriet, gjennom et sertifiseringssystem for supermarkedene, har feilet, ifølge avisa. Organisert kriminalitet og lavpriskjeder vært med på å presse ned prisene gjennom forsyningskjeden og slik bidratt til et system «som uunngåelig straffer de mest sårbare». Når forholdene på italienske tomatmarkene nok en gang brettes ut er det en påminning om en brutalitet som ikke bare rammer landarbeidere i Italia. Tidligere i år skrev samme avis om vold og utnytting av marokkanske kvinner som plukker jordbær for eksport i Spania. Vi har også hørt historier fra andre deler av matproduksjonen, deriblant slakterier, der de som står i førsteleddet er ofre når prisene presses, ledd for ledd.

Noe kjendisopprop er det ikke å spore når rapportene kommer fra arbeidsforholdene på tomatmarker og slakterier i Europa. Det er som da Upton Sinclair med «The Jungle» i 1906 beskrev virkeligheten for østeuropeiske slakteriarbeidere i Chicago. «Jeg siktet på folks hjerter, men ved et uhell traff jeg dem i magen», sa han skuffet i et intervju med Cosmopolitan et par år senere. Han hadde rystet USA, men det var ikke med beskrivelsen av arbeidsforhold. Det var beskrivelsen av innholdet i pølsene.