Skit i verden?

«Kom ta meg til en annen tid
Destinasjon to tusen og ti
Jeg dyrker framtidsnostalgi»
(Ole I’Dole, 1983)

Storbritannia er i gang med den siste delen av det lange Brexit-nachspielet. Det som kanskje var en fest, i alle fall for noen, og i alle fall helt i starten, har for lengst utviklet seg til tømmermenn, store mengder skitten oppvask og plagsomme bråkmakere som ikke vil dra hjem.

Samtidig, et annet sted: På Fellesforbundets landsmøte endte debatten om EØS-avtalen med et ønske om å utrede alternativer til den. Det mest dramatiske forslaget om å skrote hele greia, falt. Voteringen var jevn. Det sto 300–218 da fløyta gikk. Vi vet ikke om ballen er lagt død for godt, eller om det blir omkamp.

Dersom EØS-spørsmålet fortsetter å splitte fagbevegelsen, risikerer Jonas Gahr Støre at Aps fottropper er demobiliserte og splittet fram mot den viktige valgkampen i 2021. I så fall kan Erna Solberg få fire nye år og bli Norges nest lengst sittende statsminister. Bare slått av Einar Gerhardsen, og godt foran både Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland. Støre kan bli den første Ap-lederen som aldri ble statsminister siden Reiulf Steen.

Motstanden mot europeisk samarbeid generelt og EØS-avtalen spesielt forener ytterpunktene. Mens EØS er stadig mer populært blant det vi kan kalle folk flest, med en oppslutning på 60-tallet, øker motstanden både på ytre venstre og ytre høyre. Ikke bare her i Norge, men i en lang rekke europeiske land.

Saker som Acer, mobilitetspakken, postdirektivet og ikke minst arbeidsinnvandring og sosial dumping er mye av forklaringen. Mange av disse sakene blir brukt i en aggressiv nettpropaganda der sannheten modereres ganske kraftig.

Etter brexit-kampanjen avdekket for eksempel den walisiske journalisten Carole Cadwalladr hvordan falske nyheter på Facebook om et totalt ikke-eksisterende problem – tyrkisk EU-medlemskap med dertil hørende invasjon av tyrkiske fremmedarbeidere, gjorde at valgkretser med høy andel arbeiderstemmer endte opp med et stort leave-flertall.

Ikke sånn å forstå at arbeidsinnvandring til Norge fra østeuropeiske land er falske nyheter, eller at sosial dumping ikke finnes. Eller at folks rettigheter ikke svekkes. Eller at det ikke er mange problematiske sider ved EØS-avtalen. Det skjer, det gjør de, og det er det.

Men en debatt som bare handler om Europa og EØS gjør oss ikke så veldig mye klokere eller godt rustet til å møte de utfordringene som kommer til å dukke opp det neste tiåret, og i tiårene etter det.

Noen illustrerende tall: Det kommer fortsatt flest arbeidsinnvandrere til Norge fra EØS-land. Men antallet stuper. Fra 2010 til 2018 er det halvert fra 40.000 til 20.000. Den gruppa arbeidsinnvandrere som øker mest er altså ikke polakker eller svensker. Eller litauere, estlendere, rumenere eller bulgarere.

Det er indere. De kommer ikke hit for å kjøre langtransport, jobbe på bygg eller verft. Den typiske indiske arbeidsinnvandreren er en mannlig IT-ingeniør. Selv om det er mye, mye vanskeligere å arbeidsinnvandre til Norge fra Asia enn fra Europa, har denne gruppa økt markant – uten at det har gitt de store, svarte overskriftene. Også arbeidsinnvandringen fra Vietnam øker, særlig innen landbrukssektoren. Heller ikke det skaper baluba.

I Kina bor det nå 1,4 milliarder mennesker. India følger tett på med 1,3. EU har 500 millioner. De store vekstøkonomiene er utenfor, ikke i Europa.

Dette er dominerende aktører med en raskt voksende befolkning, enorm økonomisk tyngde, økende militær makt, store forsprang innenfor framtidas vekstnæringer og en mildt sagt ganske avmålt holdning til demokrati, menneskerettigheter og grunnleggende rettsstatsprinsipper. De kommer til å være en fullstendig avgjørende del av den verdenen vi og barna våre skal leve i de neste tiårene.

I denne globale faunaen er ikke EØS den store stygge, ulven. Selv om avtalen kan oppleves både som en irriterende veskehund og en mannevond kjøter innimellom. Å si opp EØS løser ikke de største utfordringene i nær og litt fjernere framtid: Sterk globalisering og en verden der Europa er i periferien, ikke i sentrum. En hyperrask teknologiutvikling vi bare så vidt aner konsekvensene av. Og en klimakrise som truer vårt livsgrunnlag og vår eksistens.

Skal vi klare alt dette, er det fornuftig med mer internasjonalt samarbeid. Ikke mindre. Flere avtaler. Ikke færre. I tillegg vil det være en stor fordel hvis de som er for en sterk velferdsstat, et trygt og regulert arbeidsliv, et sunt demokrati og en sterk rettsstat jobber sammen. Det er alltid lurt når man har felles mål.