Skeive dager

Lørdag er det homofest i gatene. For ikke lenge siden ville de blitt kjeppjagd inn i skapet igjen. Tenk det. «Jeg er ikke som andre. Ingen godtar meg. Hva er i veien med meg?»

Dette skrev den nylig avdøde forfatteren Tor Fretheim (f. 1946) i dagboka si som ung mann. Tor var homoseksuell, men som så mange i hans generasjon valgte han det som var forventet av ham. Han undertrykte impulsene sine, den han var. Han giftet seg og fikk barn, noe annet var egentlig ikke mulig. Noe annet var ikke tenkelig. Fanget i et kjønnssystem.

Tor gikk til fastlegen. Noe var galt. En eksistensiell klump i magen. «Nå går du, Tor, nå orker jeg deg ikke mer, sa legen. Og så fikk jeg valium på blå resept», fortalte Tor til Dagsavisen om møtet med helsevesenet. Så traff han Knut. Og skrev bøker om og for ungdom, blant annet om å være annerledes.

Jeg kjente Tor, og det gjorde dypt inntrykk på meg når han og Knut fortalte om livene sine. Om å møtes. Om å gjemme seg. Men også om et svært godt liv sammen etter hvert, i en by og en verden som gradvis i større grad aksepterte dem. Det var ingen selvfølge for dem som hadde opplevd tiår med fordommer. De var del av en generasjon som vokste opp uten forbilder.

«På 1950-tallet fantes det ingen åpent homofile i Norge», sa Anders Gjesvik, lektor i journalistikk ved OsloMet, til forskning.no i fjor etter å ha studert tidas aviser. Ingen. Tenk det.

Tor vokste opp med at termen «homo» som regel dukket opp i avisenes krimjournalistikk. Legningen var også stemplet som ulovlig i Norge fram til 1972. Tenk det.

Året etter at Tor ble født rangerte nordmenn homofili som den tredje verste av sju forbrytelser, bare voldtekt og mord var verre. Tenk det.

I fjor gikk rundt 40.000 i tog gjennom Oslos gater under Pride. Ikke på langt nær alle er homoseksuelle, men veldig mange vil være med og stille seg skulder til skulder med dem i deres kamp, og feire mangfoldet og annerledesheten og ikke minst toleransen. Marsjen i dag er nesten like mye kvinner og etniske og religiøse minoriteters dag. Langs ruta i det gnistrende sommerværet kranset det seg kanskje så mange som 250.000 mennesker. Tenk det.

Det er blitt lettere, eller kanskje heller mindre belastende, å være annerledes i Norge. Holdningene til folk med annen seksuell orientering er blitt bedre de siste ti årene. Rundt halvparten så mange av oss mislikte homofile, lesbiske eller bifile medmennesker i 2017 som i 2008. Men fortsatt er åtte prosent negative til homofile menn og fire prosent til lesbiske. Det er små tall, som kan tyde på at kampen nærmer seg vunnet. Ikke helt. For både i 2013 og 2017 sa én av seks menn at de vil flytte seg for å skape større avstand til en homofil mann, ifølge tall fra Bufdir. Og er du homo på Sørlandet og i Telemark, vil hver femte du møter grøsse ved tanken på din seksuelle orientering. Én av fem foreldre uttrykker også skespsis til å få et barn som ikke heterofilt.

Fra politiet meldes det om flere anmeldte episoder av hatkriminalitet mot minoritetsseksuelle. I forkant av Pride ble et regnbueflagg revet ned av flaggstanga i en bakgård i Oslo med beskjed om at det ikke skal bo homofile på Grønland. Dagsavisen skrev denne uka om nynazister som kartlegger homofile i Norge. Og for noen uker siden fikk et lesbisk par i Rogaland hjemmet sitt vandalisert. Fra Europa varsles det om et økt homohat.

Homofiles rettigheter er som alle andre rettigheter, de er skrevet i sand. Politiske bølger kan viske dem bort. Den nye abortkampen i USA, og utrolig nok her hjemme, er et uttrykk for det. Flyktningers svekkede rettigheter er et annet. Derfor er homoenes kamp alles kamp. Unntatt regjeringspartiet KrF, hvis ledelse holder seg langt unna dagens marsj. Den nye partiavisen Dagen skrev på lederplass om Pride «en revolusjon som på sikt kan få svært dramatiske og uheldige konsekvenser for både enkeltmennesker og fellesskap». Partiet mener fortsatt at homofili er kurerbart. Noe man ikke er, men har. Som i en lidelse. Mens Tor fikk valium og beskjed om å skjerpe seg, slåss partiet i dag for retten til såkalt konverteringsterapi for homofile. Arbeiderpartiet ønsker å forby. KrFs parlamentariske leder Hans Fredrik Grøvan mener det er et trosspørsmål, som staten skal ligge unna. Tenk det.

Veivende med regnbueflagg markeres i år og i dag homobevegelsens 50-årsdag. Den gang utløst av politiets overgrep under et raid mot utestedet Stonewall i New York. Bevegelsen har kommet langt. Neste år kommer lesbepioneren Kim Friele på sokkel hjemme i Bergen. Det er sterk symbolikk i det. På noen få tiår er mye endret. Tor og Knut kunne leve og reise åpent sammen i 40 år. Verdens homoseksuelle har kommet langt. Men de må marsjere videre. For sannsynligvis kommer vi aldri i mål.