Skatt er demokrati

Det er vanlig å tenke på skatt som «prisen vi betaler for fellesgoder».

Uten skatt hadde det blitt veldig vanskelig å finansiere forsvar, domstoler, bussruter og et inkluderende utdannings- og helsevesen. Alle våre partier har i sitt program en setning om at skatt skal brukes til å finsiere disse tingene. Alle.

Men: Skatter er noe mye mer enn dette også. De har en ekstremt viktig rolle for å styrke og bevare vårt demokrati. Ved at vår regjering hvert eneste år må sende regningen for politikken den fører til folket, får våre ledere ekstremt sterke styringssignaler tilbake fra folket den leder.

Les også: «Høyere skatt for de rikeste vil verken skade økonomien eller bidra til økt arbeidsledighet»

Symbolpolitikk som ikke koster penger glemmes og tilgis fort av et stort flertall av oss.

Men dersom folk synes skatten blir for høy, sier de fra klart og tydelig. Først ved å murre, skrive i mediene, og hvis det ikke nytter vil du se protesttog i gatene og ikke minst, at partiene som har utskrevet disse skattene blir kastet ved neste valg. Det motsatte er like viktig.

Dersom en regjering krever inn så lite skatt at offentlige tjenester blir kuttet og får dårlig kvalitet, vil folket protestere på nøyaktig samme måte. Medioppslag, protesttog og til slutt nye partier som krever bedre velferd eller lavere egenandeler og bompenger. Blir bevegelsen stor nok, må regjeringen finne penger til dette i budsjettene sine hvis den vil bli sittende.

Slik fungerer det i et normalt land. Men Norge har for lengst blitt annerledeslandet.

Borgerlige regjeringer er med sin base av næringsliv, småkapitalister, selvstendig næringsdrivende og høytlønnede mennesker en tradisjonell forsvarer av lavere skatter og høyere egenandeler. Det er lønnsomt for deres kjernegrupper, men de argumenterer også for at denne politikken er «mer effektiv» ved at den legger beslutningen for pengebruk nærmere folk. Denne gruppen er tilhenger av en liten stat, fordi de vet at offentlige utgifter medfører økt skatt for dem selv. Den riktige målestokken på dette er hvor stor andel av et lands økonomi (BNP) som forvaltes gjennom offentlig sektor og hvor mye som er privat. Summen av de to er 100%.

Men ikke i Norge. Her har de borgerlige nemlig oppdaget at de kan få i pose og sekk.

Les også: «Hvilke problemer har egentlig vanlige folk i Norge i dag? Det korte svaret er høyrepolitikken»

Lavere bedriftsbeskatning, lavere formuesskatt og samtidig økte budsjetter med penger til både veier, tunneler, skole, helse og kontantstøtte. Det offentliges andel av BNP har aldri vært større enn under Erna Solberg. Genistreken deres er å forsyne seg av pengene vi egentlig hadde satt av til framtidige regnværsdager, nemlig pensjonsfondet.

Å bruke disse pengene er også å skattlegge folk. Men protestene uteblir, fordi skatten ikke føles på kroppen på samme måte som når vi må ta pengene fra lønnskontoen vår. Bedriftseierene protesterer heller ikke, fordi dette ikke var deres penger i utgangspunktet. Vår regjering kan dermed bruke mer penger enn den ville fått lov til dersom den faktisk hadde fortalt folk, ved å sende dem regningen, hva som egentlig er prisen for politikken den fører. Det betyr selvsagt også at politikken blir dårligere. Skatt skal gjøre litt vondt. Det gjør at regjeringen bruker pengene våre bedre.