Skammens teater

Hva slags samfunn får vi om vi aldri skal tenke på at handlingene våre kan ha negative konsekvenser?

Vi må snakke litt om skam. Eller, nei. Vi må ikke det. Vi må snakke litt om hvordan vi snakker om skam.

Etter at vi først ble oppmerksomme på begrepet «flyskam» for et par år siden, har det nesten ikke vært grenser for hva som har kunnet få sitt eget sammensatte skam-begrep.

Vi har hørt om kjøttskam. Om oljeskam. Om bilskam, båtskam og ferieskam.

Les også: Elsk en korona-regelbryter

Høyres stortingsrepresentant Lene Westgaard-Halle prøvde sågar å lansere begrepet «Teslaskam». Og så kom koronaen. I sommer har skamdebattene bølget i takt med pandemien.

Helseminister Bent Høie har advart mot «koronaskam». Mange stakkars ferieturister ble utsatt for «sydenskam» da stadig nye land ble røde og stadig flere smitteutbrudd i Norge kunne kobles til utenlandsreisende. Jeg har ikke sett noen advare mot «fadderukeskam» eller «munnbindskam» ennå, men jeg er sikker på at det ikke er langt unna.

Felles for de fleste av disse oppkonstruerte skambegrepene er at de utgjør en underlig form for stråmannsargumentasjon.

Det er nemlig ikke sånn at folk pleier å si «du burde skamme deg».

Utgangspunktet pleier heller å være at noen påpeker de negative følgene en handling kan ha, og så blir påføringen av skam innfortolket av noen som gjerne vil fortsette med den nevnte handlingen.

For det er ingen tvil om at de fleste handlingene det har vært knyttet skam-nyord til, har negative følger.

Nesten alle er enige om at vi må bruke mindre olje og andre fossile brennstoffer. Faktisk har vi allerede funnet mer olje enn vi kan brenne om vi skal nå togradersmålet.

Skal vi nå klimamålene er vi også nødt til å både fly mindre og spise mindre kjøtt. Sistnevnte er ikke så dumt for helsa vår heller. Samfunnet bør dessuten bli mindre bilavhengig, særlig i byene våre.

Selv Tesla-kjøring kan, tro det eller ei, ha negative konsekvenser!

Les også: Norge står overfor skjebneuker i pandemien

Det verste er at ikke noe av dette er særlig kontroversielt. Likevel møtes de som påpeker disse negative konsekvensene stadig oftere med anklager om at det de egentlig vil er å påføre skam.

Før ville man kanskje kunne pekt på at de negative følgene føltes for abstrakte.

I klima- og miljøsaker er det jo tross alt ikke så lett å se den direkte koblingen mellom for eksempel flyturer fra Oslo til Bergen og økende mengder ekstremvær. Men det forklarer ikke de merkelige advarslene mot «koronaskam» og «sydenskam».

Det er på det rene at mange nye smittetilfeller er knyttet til utenlandsreiser, og det er tilsvarende godt dokumentert at mer smitte betyr flere dødsfall, flere sykehusinnlegginger og større konsekvenser for landets økonomi.

Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor folk som vurderer utenlandsreise skal måtte forskånes fra at man snakker om disse helt reelle, helt håndfaste konsekvensene.

Det føles egentlig ganske infantiliserende.

Hvis vi er voksne nok til å kunne kjøpe flybilletter til utlandet, må vi også kunne være voksne nok til å få høre at turen kan ha flere konsekvenser enn at vi blir brune og får fylt opp taxfree-kvota.

Særlig når disse konsekvensene er såpass alvorlige som det tross alt er å bidra til å forsterke en eksisterende klimakrise eller en global pandemi.

Det er ikke til å stikke under stol at påføring av skyld og skam kan være en hersketeknikk.

Les også: BI har avlyst – slik blir fadderuken ved Oslos utdanningsinstitusjoner videre

Faktisk er det en av de originale hersketeknikkene Berit Ås omtalte da hun populariserte begrepet på slutten av 70-tallet. Men i den konteksten skambegrepet er blitt brukt de siste årene, er det snarere blitt et skjold man kan gjemme seg bak når man ikke har lyst til å diskutere hvilke følger ens egne handlinger faktisk har.

Det er ikke lenger påføringen av skam som er hersketeknikken, det er anklagen om påføring av skam.

Det er jo ikke slik at man automatisk skal droppe noe bare fordi man føler litt skam ved det. I mitt arbeidsliv har jeg for eksempel flere ganger måttet fly til et møte eller et arrangement som det viste seg at jeg ikke fikk noe særlig ut av.

Jeg vet ikke om jeg ville definert følelsen jeg har hatt da som «skam», men jeg har absolutt tenkt at jeg har bidratt til forurensning som ikke egentlig oppfylte et formål.

I slike tilfeller kan «skammen» bidra til noe positivt, for eksempel ved at jeg foreslår at det neste møtet tas over internett.

Skam trenger heller ikke være noe som bare er enten/eller.

Les også: Studentene får beskjed om å dempe festingen

De fleste av oss må alltid veie positive og negative konsekvenser av handlingene våre opp mot hverandre. Dersom noen som satt ved siden av meg på en av mine unødvendige flyturer skulle besøke en syk slektning, så forurenset vi like mye, men hans grunn var mer aktverdig.

Om han eventuelt skulle skammet seg likevel, er opp til ham. Selv mener jeg ikke at han trenger det, men den negative konsekvensen av handlingen hans eksisterer likevel, og ingen er tjent med å late som noe annet.

For det er en ting jeg syns må være helt klart i denne diskusjonen: Jeg mener ikke nødvendigvis at du må føle skam når du flyr, kjører bil, eller sprer koronasmitte. Det jeg mener er at du for all del ikke bør høre på de som konsekvent avviser at du skal føle skam.

Når noen sier at vi ikke skal trenge å føle skam så sier de egentlig at vi skal slippe å tenke på at handlingene våre har konsekvenser. Det tror jeg egentlig vi bør gjøre mer av, ikke mindre.