Sjakk matt

Den største forskjellen på å spille fotball i gata og i en klubb da jeg var liten, var de voksne trenerne som var til stede på hver trening og kamp. De organiserte treninga, tok ut lag og laga spilleregler som var forutsigbare og ga mulighet for alle. I gata var det de beste som bestemte. De tok ut laget, de laga banen og de hadde for det meste ballen i beina. Hadde gatekampene våre vært stavangerfotballens eneste rekrutteringsarena, ville de aller fleste ha slutta med fotball lenge før de kom i ungdomsskolealder. Inkludert meg sjøl, og en hel haug andre med langt større idrettskarrierer foran seg.

I over hundre år har den organiserte idretten i Norge vært en massebevegelse. I tillegg til å organisere lek, konkurranse og fysisk fostring, og å produsere en lang rekke toppidrettsutøvere, har den vært organisert i lag, klubber og forbund over hele landet. Hvert år arrangeres det tusenvis av årsmøter i fotballklubber, idrettslag, sjakklubber, svømmeklubber og lignende hvor ulønnede tillitsvalgte møtes og går gjennom budsjetter, regnskap og aktivitetsplaner. Oftest er det de samme menneskene som hver uke, året rundt, sikrer at unger, ungdommer og voksne får delta i idretten på like vilkår, med best mulig tilrettelegging og forutsigbarhet. Uten at de beste utøverne får bestemme alt.

Dette har vært idealet i stort og smått i den norske idretten helt fra starten. Og det har vært en ubetinga suksess. Norge er en idrettsnasjon. I aktivitet og bredde, i topp og elite. Uansett hvor mange aviskommentatorer som klager eller påståtte eksperter som mener at vi er alt for demokratiske og alt for breddeorienterte, har norsk toppidrett i tiår etter tiår produsert langt flere, og langt bedre utøvere internasjonalt enn folketallet vårt skulle tilsi. Flest mulig, lengst mulig, best mulig er et ideal som faktisk fungerer i norsk idrett.

Dessverre er det mye som tyder på at tidsånden er i ferd med å utfordre den norske idrettsbevegelsen. Ikke med analyser og utvikling, men med et primitivt tilbaketog til løkkefotballens lov. De beste skal bestemme reglene. Verdens nest beste slalåmkjører for herrer, Henrik Kristoffersen, sin kamp for å få reklamere for en leskedrikk på hjelmen, handler djupest sett ikke om reklame, og kanskje ikke en gang om penger, men om at han vil bestemme alt. For seg sjøl, og kanskje egentlig også for andre. Gang på gang gjentar han og faren at de er selfmade men, idrettsbevegelsen har ikke gjort noe for dem, og de trenger ikke å gi noe tilbake. Denne åpent uttalte egoismen er framføres med stor sjøltillit som stammer ene og alene fra det faktum at Kristoffersen junior er en ekstremt dyktig alpinist. Men det er ingen nødvendig sammenheng mellom det å være god til å kjøre på ski og det å være god til å lage regler for skikjøring.

Og som Magnus Carlsen demonstrerer i disse dager, er det ingen ting som tyder på at det å være verdens desidert beste til å forstå bevegelsene til 32 svarte og hvite brikker på et spillebrett betyr at man er god til å forstå bevegelsene til levende mennesker. På mange måter minner Carlsens manøvre i sjakkmiljøet de siste ukene om hans tidligere lærer og forbilde, Gary Kasparovs gjentatte forsøk på å skape sin egen sjakkorganisasjon og seinere politiske parti i Russland. Kasparov tok med seg sjøltilliten fra sjakkbrettet inn i organisasjonslivet og framsto like patetisk som politiker som han var suveren på spillebrettet. For mens sjakkspillet i all hovedsak er en individuell øvelse, er politikk og idrettsbevegelse kollektivt.

Norsk sjakk har mye å takke Magnus Carlsen for, hans eksepsjonelle egenskaper har gjort spillet langt mer populært enn noen kunne drømme om for et tiår siden. Men i motsetning til hva han ser ut til å tro, har ikke sjakken alt å takke ham for. Sjakklubbene, ildsjelene og organisatorene var der før Carlsen vant sin første tittel, og kommer til å være der etter at han har slutta å spille. De siste ukene har han skada dette grunnfjellet i sporten han elsker mer enn han og miljøet rundt ham kan forestille seg. Han vil bestemme hvor VM i sjakk skal spilles, kommer det ikke i nærheten av familiens hjem i Lommedalen, stiller han ikke opp til et VM i Norge. Han mener at sjakkforbundet skal inngå en avtale med et bettingsselskap som er ulovlig i Norge, og han har betaler medlemskap for tusen fremmede mennesker for å sikre at sjakkforbundets kongress skal støtte hans syn. Det er en ufyselig opptreden, uansett hvor mye god sjakk Carlsen leverer hvert år. Å bruke denne type makt for å betvinge hele sjakknorge er ille nok, å gjøre det for å promotere et spillselskap som både vil rive grunnen under finansieringen av norsk idrett, og som promoterer en av vår tids mest ødeleggende avhengigheter, spillegalskap, gjør det ennå verre. Men verst er likevel tanken som ligger bak, bevisst eller ubevisst. At idretten tilhører de beste, at den skal styres og eies av de som er best, enten det er med ball, løpesko, ski eller sjakkbrikker.

Om Carlsen, Kristoffersen og deres like får viljen sin, vil de ende med å sage av den greina de sjøl sitter på. For som så mange vinnere før dem, er de ikke i stand til å se hva de sjøl er avhengige av. De halvgode, de middelmådige, taperne og alle de kjedelige aktivistene som bruker livet sitt på å selge vafler, rydde kjegler og arrangere trening og konkurranser på lavt nivå. Det er ikke bredden som står i veien for toppen i norsk idrett, det er noen få ukloke vinnere som prøver å kvitte seg med massebevegelsen. De må stoppes, for de vet etter all sannsynlighet ikke hva de gjør.