Kommentar

Siste dans

VG er felt for uredelig journalistikk. Avisas politiske agenda må vi avsløre sjøl.

Det er den uredelige journalistikken VG er felt for i PFU denne uka. I en av de mest knusende dommene i pressens egen rettssals historie. I tillegg er de dømt for å fortsette å opptre uredelig overfor Trond Giskes dansepartner Sofie, også når de gjennomfører og publiserer sin egen gransking.

De tre journalistene som hadde signert sakene om «Giske-dansen», er foreløpig omplassert, i permisjon eller sendt tilbake til sin egen avdeling. VG har innrømma de journalistiske feilene i denne saken, men der stopper også sjølransakelsen. Kampanjejournalistikken som ligger bak, er ikke kommentert, verken fra VG eller PFU. Bare rådsmedlemmet Liv Ekeberg fra Agderposten ser ut til å ha satt hale på grisen og kalt det ved sitt rette navn.

Les også Hege Ulstein sin kommentar: Ble det litt mye, VG?

Kunne vært en lite minneverdig hendelse

En dag i vinter gikk Trond Giske på bar. Han drakk og prata, og blei kanskje litt full. I løpet av kvelden kom ei ung kvinne bort til ham. Hun og venninna spurte om Giske ville danse med dem sånn at de kunne filme og dele det på sosiale medier. Giske sa ja. Det hele varte noen sekunder, kanskje et minutt, så gikk de hver til sitt.

Dette kunne vært en lite minneverdig hendelse i livet til Trond Giske, og en helt uvesentlig hendelse i norsk offentlighet, men VG ville det annerledes. De får via ivrige tillitsvalgte i den unge kvinnens fagforening høre om og etter hvert se den korte og ikke særlig flatterende filmen av Giske som danser. Derfra og ut går det bare en vei. Noen dager seinere er bilder fra filmen distribuert på papir og nett, Giske har trukket seg som kandidat til styret i Trøndelag Ap og hele Norge har fått bekrefta at Giske er en uhelbredelig klåfingra «metoo-mann».

VGs politiske redaksjon hadde fått inn enda et svingslag mot den vaklende politiske kjempen fra Trondheim. Avisa fortsetter å slå og slå på ham, slik de et tiår tidligere slo LO-leder Gerd-Liv Valla i bakken, og har felt en rekke, særlig rødgrønne, statsråder tidligere.

Les også: Han skulle aldri ha vært der

Vanskelig å se det som tilfeldig

Denne gangen blir ikke kampen avslutta med knockout. Kvinnen i filmen, den 27 år gamle Sofie, er rasende. På VG og på sine fagforeningskamerater. Hun avkrefter at Giske har opptrådt utilbørlig, og påpeker at det var hun som ønsket og skapte den situasjonen som blei filma. Og i motsetning til i tidligere kamper, hvor mediene har stått tilnærmelsesvis samla i det ene hjørnet av ringen, blir ikke hennes utsagn bare notiser.

Andre medier, Dagbladet, NRK, slår det tvert imot opp, og sakte, men sikkert snur saken. Når TV 2 en måned seinere bringer et dybdeintervju med kvinnen, som viser hvor hardt VG har kjørt henne for å få en stolpe de kunne henge Giske opp i, et sitat de kunne sverte ham med, ser avisa seg nødt til ikke bare å beklage, men igangsette en intern gransking av det som skjedde.

Det er vanskelig å se det som tilfeldig at det er nettopp Giske som rammes når VG går av skaftene på denne måten. Helt siden EU-kampen i 1994 har VGs politiske redaksjon vært i sterk opposisjon til Giske og hans alliertes politiske posisjon. VG er tradisjonelt ei Ap-vennlig avis, men den er ikke vennlig mot hele partiet. Det er den harde kjerna av høyreorienterte arbeiderpartipolitikere i grenselandet mot Høyre VG er vennlig mot.

De som er godt forankra i NATO- og EU-støtte, som aldri lar seg lokke og lure fra den breie markedsliberalistiske stien og foretrekker allianser mot sentrum og høyre framfor bøndene i Sp og radikalerne i SV og Rødt. VG kan like Kristin Halvorsen, men ikke Audun Lysbakken, de kan like Jens Stoltenberg, men ikke Trond Giske.

Les også: – Dette er propaganda!

Ingen ny metode

Gjennom metoo og Giskes oppførsel overfor unge kvinner i partiet gjennom mange år, fikk VG våpenet de kunne bruke til å felle ham som politiker. Sammen med den konstante maktkampen i Arbeiderpartiet som i motsetning til Høyre, er helt ute av stand til å holde kjeft om sine indre konflikter, men tvert om velger å sende dem live til venner og mer enn bekjente i avisredaksjonene mens sentralstyremøtene pågår, ga det grunnlag for oppslag etter oppslag.

Men denne metoden er ikke ny. Det som er nytt, vendingen som gjør at VG ender i en situasjon hvor den ene pinlige avsløringen av avisas indre liv avslørte den andre, er at de andre mediene nå valgte å dekke VG og journalistenes vandel like kritisk som man til vanlig dekker politikere. Det har så vidt jeg kan huske knapt skjedd før.

Hvordan ville Gerd-Liv Vallas fall sett ut om Dagbladet og NRK hadde valgt en annen vinkel enn VG? Hvilke saker ville de kunnet gravd fram om samrøret mellom VGs journalister og maktkretsene i Ap den gangen hvis de ville? Vallas «forbrytelser» var langt færre og mindre enn de Giske-sakene har vartet opp med.

Blant de alvorligste anklagene en foruretta Ingun Yssen kunne legge fram den gangen, var at Valla ikke var glad nok da hun fikk høre at Yssen var gravid. At norske medier valgte å viderebringe disse anklagene som om det var drap og lemlestelse, beror på den samme miksen som blåste opp all drit man kunne finne på Giske. Det store vi av journalister og kommentatorer var politisk uenige med Valla. Og motsetningene internt i LO og Ap lakk ut i fosser og stryk.

VG er ei avis, og på mange områder ei skikkelig god avis. Få dekker sport bedre enn VG, få er raskere på pletten når noe skjer, og få graver bedre enn VG når de først setter i gang. Men VG er også en aktør. VG har ikke jakta Giske de siste åra bare fordi avisa er opptatt av kvinners rettigheter og menns skjulte og åpne utnytting av makt til sex. Den uredelige journalistikken er nå avslørt. VGs politiske agendaer må vi avsløre sjøl.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mer fra Dagsavisen