Se til Danmark

De danske sosialdemokratene gyver løs på økonomiske forskjeller og klimautslipp.

Danmark har fått en sosialdemokratisk regjering. Det skjedde ikke på høyrepartienes nåde, som i Sverige, og heller ikke i koalisjon med dem, som i Tyskland. Statsminister Mette Frederiksen klarte både å etablere en regjering på normert tid, og å gjøre det på en måte som gjør at det klassiske høyre-venstre-skillet vil være den viktigste politiske konfliktlinjen i årene som kommer. Socialdemokratiet skal regjere på en kombinasjon av kraftfull klimapolitikk og klar fordelingspolitikk: Trolig kommer en av de hardeste kampene til å handle om noe så grunnleggende sosialdemokratisk som pensjon for sliterne i arbeidslivet. Sammen med en restriktiv innvandringspolitikk var dette avgjørende for å få en kritisk masse arbeidervelgere over midtstreken, og frata de borgerlige partiene et flertall de er blitt sikret av Dansk Folkeparti store deler av 2000-tallet.

For den som har fulgt litt med på demokratiske valg i den vestlige verden det siste halve tiåret, er dette en prestasjon det står respekt av. Respekten blir ikke noe mindre når man ser hva regjeringen hennes sier den skal gjøre med vår tids viktigste problem, klimakatastrofen. I det «forståelsespapiret» Socialdemokratiet forhandlet fram sammen med Enhedslisten, Socialistisk Folkeparti og Radikale Venstre, er punkt nummer 1 en klimalov som skal legges fram for Folketinget. Loven skal følges opp av en egen handlingsplan, som skal meisle ut hvordan det danske samfunnet på ti år skal redusere alle drivhusgassutslipp med 70 prosent. Klimaregnskap skal inn i regnemodellene til Finansdepartementet, og økonomien omlegges til å bli en sirkulær økonomi. Danmark har med det inntatt førersetet i kampen for en klode det går an å leve på. Miljø- og vitenskapsjournalisten Jørgen Steen Nielsen sier det er «noget vi vil kunne ranke ryggen ved, og som gør det muligt at se vore børn og børnebørn i øjnene.»

Mette Frederiksens regjerings vilje til å takle vår tid største problemer – klimautslipp og voksende klasseskiller – har noe av det samme historiske suset over seg som Thorvald Staunings mindretallsregjering i mellomkrigstiden. Stauning fikk på plass det såkalte Kanslergadeforliket i 1933, som skulle få landet ut av den økonomiske hengemyra mange vestlige land den gang befant seg i. Forliket skapte jobber til de arbeidsløse arbeiderne i byene, og sørget for å få en kriserammet landbrukssektor på skinnene igjen. Stikk i strid med datidens økonomiske ortodoksi satte de i gang med større offentlige arbeider, finansiert med store lån og økte skatter, og innførte obligatorisk sykeforsikring, arbeidsskadeforsikring og rett til sosialstøtte. Forliket var et stykke ekstremt godt politisk håndverk, og fungerte som en modell både for de norske og svenske kriseforlikene som fulgte få år etter.

Kanslergadeforliket ble til i en politisk situasjon som lignet på en unntakstilstand: Arbeidsgiverne hadde erklært lockout, et stort oppbud politifolk slo ned på uroligheter utenfor Folketinget, og Unge Høyres søsterorganisasjon, Konservativ Ungdom, hadde etablert stormtropper som marsjerte med hevet arm i gatene, ikledd olivengrønne uniformer, ridestøvler og skulderstropper. De var ikke mange, men det hadde heller ikke de tyske nazistene vært – i alle fall ikke fram til da.

Forsidene på de danske avisene den siste januardagen i 1933 hadde imidlertid to nyheter som konkurrerte med hverandre: Den ene handlet om Kanslergadeforliket, den andre var utenriksstoff. «Hitler rigskansler! I gaar naaede Nazisternes Fører sit Maal: Chef for et nazistisk-tysknationalt Kabinet,» het det på forsida av Dagens Nyheder. Med det fulgte Tyskland de andre europeiske landene som hadde forlatt folkestyret og innført autoritære styresett, som Italia, Bulgaria, Litauen og Portugal.

Det tok ikke mange dager før de første tyske kommunistene begynte å forsvinne fra gatene og fagforeningene. Senere dukket de opp igjen, gjerne utenfor byene, drept og noen ganger torturert. Sosialdemokrater, syndikalister og kommunister ble fengslet i stadig større antall, og etter kort tid var de blitt så mange at nazistene måtte opprette provisoriske løsninger. Våren samme år startet arbeidet med å opprette den første konsentrasjonsleiren, Dachau.

«Historien gjentar seg ikke, men den rimer», er det noen som har sagt. I dag er konsentrasjonsleirene tilbake igjen, denne gangen i Donald Trumps USA. Ytre høyre har konsolidert seg i mange europeiske land, noen steder som landets største parti. Ved valget til EU-parlamentet denne våren ble Nasjonal Samling størst i Frankrike, mens Matteo Salvinis Lega vant Italia – landet Steve Bannon har kalt «universets politiske sentrum», og som har gitt oss innovasjoner som fascismen (1922) og berlusconismen (1994).

Selv om det er mange forklaringer på denne veksten, er det i alle fall én ting som er sikkert: Det henger uløselig sammen med den økonomiske krisa finansbransjen førte oss ut i for ti år siden, og som samfunnet og særlig arbeiderklassen har betalt regningen for.

At det mange steder er høyrepartiene framfor venstresida som har klart å mobilisere på det sinnet og den misnøyen krisa har skapt, er egentlig ikke så overraskende: Er det noe vi kan lære av historien om Tyskland, er det at venstresida enkelt kan finne på å bruke all energi på å bekjempe hverandre framfor sine felles fiender. Selv ikke da det tyske LO lagde en plan for å få økonomien i gang igjen, klarte mellomkrigstidens tyske venstrepartier å handle: Planen var nemlig ikke antikapitalistisk nok. Det tyske sosialdemokratiets sjefsideolog, Rudolf Hilferding, mente den viste at LO ikke hadde forstått Marx’ merverditeori. De som derimot tok til seg fagbevegelsens kriseprogram var nazistene, som før valget i 1932 trykket opp 600 000 brosjyrer der de omfavnet store deler av planen.

Den sosialdemokratiske parlamentarikeren Julius Leber, som senere ble torturert og drept i nazistisk fangenskap, sa om sitt eget parti at «man svømte ikke med strømmen, og man svømte ikke imot heller. Man sto overrasket og hjelpeløs på stranden». I 2019 er det igjen blitt på tide å velge, og denne gangen har vi ikke bare én, men to kriser som skal løses: En økologisk, og en økonomisk. Om vi skal velge oss en historie å rime på, håper jeg vi velger den danske framfor den tyske. Akkurat slik Mette Frederiksen nå gjør.