Se på meg!

Å se seg selv i speilet er også et uttrykk for å få selvinnsikt. Det kan være gode grunner for å unngå det, men også for å unngå å se seg selv i speilet på ordentlig.

Med årene blir det til at mange av oss ser seg sjeldnere i speilet. Vi vil jo ikke ødelegge dagen før den har begynt. Man får bare være glad for at man ikke tilhører selfie-generasjonen.

Alle disse unge menneskene som ser så fine ut, men er såååå misfornøyde med seg selv. Men det er jo aldri lett å bedømme seg selv, uansett hvor stor selvinnsikt man får.

Heldigvis har vi internettet til sånt.

Denne funksjonen med å finne «bilder som ligner». Hvordan tar jeg meg egentlig ut? Jeg tenker jeg kan finne det ut med å bruke bildet som står på toppen av denne spalten her.

Eller, vent litt, det er kanskje best å begynne forsiktig, med det bildet jeg brukte mot slutten av forrige århundre, en yngre meg, i svart/hvitt, som ikke er like avslørende.

Jeg får nå opp en rekke «bilder som ligner» av godt voksne menn.

Ved nærmere ettersyn er det påfallende mange av dem som har prestekrage. Jeg ser litt nærmere på disse, klikker meg inn på nettstedene de kommer fra, og oppdager at de fleste bildene kommer fra nekrologer over britiske prester. Allerede for 20 år siden så jeg altså først og fremst ut som en død prest.

Nå begynner de å le rundt meg på arbeidsplassen.

Jeg slår tilbake mot en av dem, vi kan kalle ham Reidar, han er langt yngre enn meg, men bruker briller på bildet sitt. Nå er det offisielt: Han ligner på Elton John, den 71-år gamle utgaven, i 2018. Elton holder seg godt, da, det skal han ha.

Jeg prøver et annet bilde fra min egen gamle fotosession, litt mer i profil her.

Den høyteknologiske tilbakemeldingen er at jeg ligner på Einar Gerhardsen. NÅ begynner det å ligne noe. Først nå tør jeg å teste det relativt nye bildet av hvordan jeg ser ut i dag.

Her svarer Google at jeg ligner på Sigvart Dagsland OG Bjørn Eidsvåg, sammen! Vær så snill, si at det bare er fordi det er samme farge på veggen bak.

En venn og tidligere kollega, vi kan kalle henne Cathrine, likte å hevde at jeg lignet på Ivo Caprinos figur Televimsen.

Det var før jeg tok bort de siste restene av håret. Etterpå mente hun at jeg lignet mer på Homer Simpson. Dette ga hun også klart uttrykk for en sen kveld på Litteraturhuset, så høylytt at en forfatter omsorgsfullt mente at Sean Connery var en mer naturlig sammenligning.

Jeg har siden lest alt han har skrevet.

Jeg tar sjansen på å sjekke et mer nærgående bilde av meg selv, tatt på festival for 20 år siden, så tett på at topplokket ikke synes.

Det skal ikke være håret det kommer an på! Nå ligner jeg visst mest på Donald Trump. Det er opptil flere ligner-bilder av ham her. Og Jack Nicholson i sitt mest eksalterte øyeblikk i «The Shining».

– Heeeeeer errrrrrr Geirrrrr, kan jeg høre at han snerrer. Nei, skulle jeg heller sett meg selv i speilet?