Sammen, alene

Hvorfor er det ikke lov å snakke om at denne tida er vanskelig?

I går kveld brukte jeg tjue minutter på å svare på en spørreundersøkelse fra en veldig monoton og uengasjert dame, fordi jeg ble så glad for at noen ringte meg. Med andre ord: den eneste samtalen jeg hadde med et annet menneske den dagen, var om jeg var «meget fornøyd, fornøyd, eller delvis fornøyd» med Ruters kollektivtilbud.

Jeg, som så mange andre, føler meg fryktelig alene for tida. Det er tungt å bo alene nå.

Erna Solberg: «Mennesker trenger mennesker»

Og selv om ensomhet er et hett tema, og alle ideelle organisasjoner skriver kronikker på vegne av ulike samfunnsgrupper, så føles det ikke helt innafor å si det høyt. At denne ensomheten som visstnok er så helsefarlig som å røyke 15 sigg om dagen, også gjelder meg.

4. november skrev student Caroline Clausen i Aftenposten om sin ensomme tilværelse som ny student i Oslo:

«Dagene mine tilbringes for det meste på hybelen. (...) Det er her jeg studerer, lager mat, spiser og sover. Alt skjer innenfor disse fire veggene. Det sosiale livet mitt er ikke-eksisterende».

Nyinflytta førsteårsstudenter er en gruppe man har hørt lite fra. Ungdommer som har mista russetid, fadderuker og muligheten til å få seg venner i en ny by.

Caroline skriver kanskje om egne erfaringer, men på vegne av en veldig stor gruppe. Hun er på ingen måte alene om å være så alene nå. Det var rett og slett veldig fint skrevet. Men deler av kommentarfeltet er ikke enig i det.

«Slutt å syte», er budskapet. Mange har det mye verre enn deg.

Og det er jo sant. Hva med de uten hybel, Caroline?

Kommentar: «Fotklem og albuehilsen ble raskt adoptert på tvers av generasjonene»

Problemet med den logikken, (del bare hvis du har det verst av alle) er at vi slutter å dele noen historier med hverandre.

Det er jo tross alt en av de tingene som kan få oss til å føle oss mindre alene om å være alene. For selv om denne krisa rammer ulikt, rammer den oss alle.

Å kjenne på det fellesskapet, skal vi ikke undervurdere.

I mars lagde artister kleine filmer hvor de sang fra hver sin stue, og NRK klippet det sammen og spilte det av. Til og med den største kynikeren fikk en tåre i øyekanten av det! Vi hadde fest på zoom, skypet med venner og familie og var opptatt av at dette var en felles kamp. Barn hang opp regnbueskilt om at alt skulle bli bra, og vi lo og smilte av hvor teit det var å hilse med albuen.

Så ble det hverdag. Men dette er ikke hverdag. Vi kan ikke late som at dette er normalt, som at vi ikke har et ansvar nå. Vi står midt i en krise, og vi må forstatt behandle hverandre med varsomhet, omtanke og raushet. For selv om vi er dritt og møkk lei av å høre det, så skal vi faktisk klare oss gjennom dette sammen.