Samfunnet har skylda

Omstillingsvillig, fleksibel, fremoverlent og positiv? Ja, akkurat sånn må politikken være når vi skal bygge opp verden etter korona.

Men vi vet jo dette: Hører du disse honnørordene i tida framover, er det sannsynligvis ikke politikk eller økonomi eller maktelite det tales til. Det er til deg. Og hva er det egentlig du blir bedt om å være omstillingsvillig, fleksibel, fremoverlent og positiv til?

Det vet vi ikke ennå.

Les også: «At folk i Oslo øst bare skulle stå og se på at nærmeste politistasjon ble borte, er helt krise»

Men vi vet at det etter pandemien kommer et tøft arbeidsmarked, et ras av konkurser, sårbar kommuneøkonomi og harde prioriteringer, så vi kan forestille oss litt av hvert. Klassekampen skriver onsdag om arbeidsbetingelser som under korona endres over natta og om et norsk arbeidsliv som hardner til. Hvordan vi møter alt dette stiller oss på prøve, for vi er vant til å se innover når det røyner på, og arbeidsgiverne vet det.

Etter 40 år med en tidsånd som gir oss individuelt ansvar for det meste som går galt i eget liv, er det på tide å si nok er nok og snu på flisa. Det er ikke din skyld om du nå sliter ekstra med å få en ny jobb 2021, og det oppstår ikke på magisk vis flere jobber i samfunnet om du sier positivt ladede ord til deg selv i speilet om morgenen. Vi må rette blikket utover og si ting som i vår tid er så kontrært at det er på kanten til komisk:

Samfunnet har skylda. For det er da magien virkelig kan begynne, i form av samhold for å endre på det.

Les også: Marte Michelet slår tilbake mot kritikerne i nytt intervju (+)

Vi har vært der nesten alle sammen. Hvis vi har for mange arbeidsoppgaver og skuldre oppunder ørene: Får vi en ny kollega? Neppe. Men et stressmestringskurs kan ledelsen by på!

Hvis vi ikke klarer å skaffe oss en jobb, er mistanken der raskt fra både Nav og andre. Er du nok på? Du er ikke rett og slett litt lat? Bruker du dine bekjente ivrig nok? Selger du seg godt nok på intervjuer?

I boken «Grønn vekst», som kom i september, skriver psykolog og økonom Per Espen Stoknes om tida han var praktiserende psykolog. Slik han beskriver pasientene sine, høres det ut som om de kom inn i terapirommet med et helt samfunn på slep: «Jeg kunne se hvordan hele vårt samfunn, organisasjoner og økonomi skapte en jevn strøm av utbrente, deprimerte, engstelige og stadig mer ulykkelige mennesker som overbelastet sine indre ressurser for å produsere stadig mer».

Som psykolog står han derfor i et dilemma.

«Hvis jeg hjalp dem til å bli som bedriften ville ha dem, til å bli produktive igjen, ville de vende rett tilbake til systemet, noe som til syvende og sist bare ville gjenskape de samme symptomene». Stoknes vendte fokuset mot strukturer. Det bør vi lære av.

Vekk med selvhjelpsbøker. Lær deg systemkritikk.

Les også: Jeg elsker jula. Men i år kan jeg knapt vente til den er overstått

I den helt nye antologien «Markedsmennesker» – merk tittelen! – skriver psykolog Joanna Rzadkowska, i tråd med Stoknes: «Det nye arbeidslivet er en direkte konsekvens av markedsretting. Dette har gitt oss et arbeidsliv fullt av syke og stressede kropper». Hun spør: «Blir vi friskere og gladere av at stadig flere deler av samfunnet styres som en bedrift?». Og slår fast: «Det psykologiske er politisk».

I samme antologi skriver Benedicte Sørum om sjekkemarkedet: «Jeg tenkte at disse strukturene som vi snakket om, er så internalisert at nyliberalismens far, Friedrich Hayek, ville ha svingt seg i grava med partyhatt».

For ja, nevnte Hayek er en av de helt konkrete personene som formet dagens økonomiske og politiske rammeverk, gjennom bestselgende bøker, via å invitere til det innflytelsesrike seminaret i 1947 som ble til frihandelsentusiastenes egen klubb: Mont Pelerin Society, og videre som rådgiver for Storbritannias statsminister Margaret Thatcher. Og det var da – fra 1979 og ut – at hans ideer ble praktisk politikk.

Med det kom et sett idealer, et sett verdier og – kanskje – en helt ny type mennesker: oss.

Les også: Koronakrisa har vist oss korleis eit samfunn utan vaksinar kan vere

Hvem er vi? Noreena Hertz skriver i sin nye bok Ensomhetens århundre: «Nyliberalismen var nemlig aldri en rent økonomisk politikk, noe Margaret Thatcher gjorde klinkende klart da hun i 1981 sa til Sunday Times: Økonomi er metoden. Målet er å endre folks hjerte og sjel». Dette lyktes nyliberalismen med, mener Hertz. Ved å verdsette egenskaper som overdreven konkurranseånd og jakten på egeninteresse uavhengig av konsekvensene for andre, endret den fullstendig hvordan vi så på hverandre.

 

 

Vi er blitt så vant til markedskreftenes inntreden på nesten alle livets områder, at vi ikke lenger stusser ved det faktum at måling er blitt en del av hverdagslivet. Innsats måles på arbeidsplassen, kunnskap måles på skolen, skolen måles på resultatene, sykehus måles etter økonomiske kriterier, forsikringsselskaper måler helsen vår, kredittselskaper måler vår betalingsevne, vi måler lengde og tid via apper på telefonen når vi løper, vi teller antall hjerter på Instagram og likes på Facebook, og så videre. Og på slutten av dagen, året, livet er vi enten vinnere eller tapere, vi er klassifisert, differensiert, rangert. Sjelden bra nok i oss selv.

Ikke rart vi dermed opplever skam, angst og usikkerhet, dårlig samvittighet, uro, stress, utmattelse.

Hva slags konsekvens har all denne selvbebreidelsen på vår evne til å drive samfunnskritikk utad?

Les også: Smilefjes-saken kan ende i kontrollkomiteen: – Dagsavisens avsløring må få et etterspill (+)

Det finnes en hel industri som tilbyr meditasjon, mindfulness, stressmestring og mental trening for slitne hjerner og sjeler. Et grotesk eksempel på dette er fra London i 2008, da utenlandske investorer kjøpte en eiendom og derfor skulle kaste ut alle som bodde der.

Beboerne ble så klart stresset av dette, og det var da Southwark Council bestemte seg for å investere i livscoacher til de potensielt hjemløse fra firmaet Happiness Project, drevet av psykologen Robert Holden. Firmaet motto var: «Success is a state of mind.» Buddhisten Ronald Purser skriver om dette i boken «McMindfulness», der han viser hvordan denne industrien skjøt fart i 1979, samme år som Thatcher kom til makten.

Det er ikke tilfeldig, mener Purser, for nettopp mindfulness som en måte å håndtere stress på, er blitt en måte å håndtere nyliberal kapitalisme på. Det privatiserer stressproblemene dine og oppfordrer folk til å finne løsningen på problemene sine i eget hode, eventuelt i egen arbeidsetikk.

Denne metoden oppfordrer aldri til kollektiv kamp for å håndtere reelle eksterne problemer.

Å skylde på samfunnet er ikke støvete 70-tallsretorikk, det er et hint om hvordan vi må møte framtida. Med systemkritikk, organisering og kollektiv oppbretting av ermer.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.