Saken er ribbe!

Å komme her på Østlandet og se at ribbe med den største selvfølgelighet bare er noe svineri, er litt for drøyt.

Der jeg kommer fra, ytterst på Vestlandet, har vi alltid spist ribbe på julaften. Nyttårsaften også.

Skal det være, så skal det være. Det kom som en overraskelse, et sjokk som det heter i pressen, å reise ut og oppdage at ribbe mange steder var noe helt annet.

Les også: Lyst på ribbe til jul? det kan korona sette en stopper for

For å forklare hva vi har spist, kan det for mange best oversettes til «pinnekjøtt». Dette er et navn som har dukket opp fordi kjøttet ofte dampes på bjørkepinner, selv om det går fint på metallrist.

Rustfritt stålkjøtt høres imidlertid ikke like delikat ut. Eller er det kanskje fordi mange av stykkene ser ut som pinner? Det kan man få til med svineribbe også. Spareribber heter det da.

Pinnekjøttsmaken får man nå også som Sørlandschips. Den brer om seg.

Les også: Gikk tre uker uten mat for å lære noe nytt om livet (+)

Mer saklig informasjon om fenomenet kan vi hente på Wikipedia. Som under «pinnekjøtt» får med at retten også er omtalt som tørket ribbe av sau, og i tillegg går under navn som juleribbe, ribbesteik, smaleribbe, fåreribbe, damparibbe eller saueribbe – og her kommer det: Ribbe! Det er dette som ER ribbe. Å komme her på Østlandet og se at ribbe med den største selvfølgelighet bare er noe svineri er litt for drøyt.

Vi husker Sylvi Listhaugs nasjonale formaning om at vi her i Norge spiser svin, drikker sprit og slafser snus (sitert fritt etter hukommelsen). Jeg hadde forventet mer fra en vestlending. Som forsøksvis politisk kommentator prøver jeg heller å formulere noe om hva julematen forteller oss om Senterpartiets framvekst, men får det ikke helt til. Jeg går ut fra at det også i landlige områder på Østlandet er vanlig å si at juleribbe kommer fra grisen. Sist vi hørte noe fra Trygve Slagsvold Vedum bablet han noe på TV 2 om viktigheten av pølser og pizza, før han fant det best å avbryte intervjuet, men jeg tror ikke det var julemenyen han mente.

I de mest intense Senterparti-strøkene spiser de kanskje ulveribbe for alt jeg vet.

Les også: Eline (14) ute med folkelig julelåt: – Mange har sagt at de får sangen på hjernen

Kystfolket må kjempe for seg selv. Jeg forsøker noen ganger å fortelle om sursteik. Oksesteik som legges i surmelk i minst ei uke, før den tas opp og tilberedes.

Dette blir tolerert, fordi alle tror det er en spøk. Nå er det en twitterforbindelse som etterlyser lesestoff om røkt kolje. Denne gode retten med hvit saus hadde vi til middag hver uke i guttedagene. Den ble også tilbudt i frysedisken i de påfølgende kollektivårene, men er på menyene nå erstattet av sushi med hvit dressing.

Jeg understreker at jeg ikke er fundamentalist i matfatet, sånn som visse andre.

Jeg kan ikke engang fortelle hva trøndere sier hvis man hiver en brokkolikvast opp i sodden deres. Det egner seg ikke på trykk. Det blir omtrent det samme som de mest sofistikerte som har vært på temareise til Roma synes om fløte i carbonarasausen. Kom med mer, sier jeg, om både brokkoli og fløte. Bare ikke til ribbe. Der skal det være kålrabistappe (ikke kall det kålrot) og ertestuing (ikke kall det ertepuré).