Rødt + grønt = sant

Kamp mot innleie og klimautslipp er to sider av samme sak.

De siste ukene har det vært mange diskusjoner om hvorvidt «det røde» – venstresidas omfordelingspolitikk – kan sameksistere med «det grønne» – den storstilte omstillingen vi må gjennom for å bli et lavutslippssamfunn.

Konfliktlinjene kan tegnes opp på mange måter. President Donald Trump gjør for eksempel mye ut av konflikten mellom kullgruvearbeidere med vernehjelm og storby-demokrater med sykkelhjelm, en drømmekonflikt for den som ønsker arbeiderstemmer til skattekutt for de rikeste, og grønt lys for fortsatte klimautslipp.

Andre, som presidentkandidat Elizabeth Warren, forsøker å vise hvordan det røde og det grønne henger sammen, og argumenterer for at en radikal omstilling bare vil bli mulig dersom den også er rettferdig.

Klimakampen kan med andre ord ikke ses uavhengig av andre politiske konflikter som følger den klassiske venstre-høyre-aksen i politikken. Klimakampen handler dypest sett også om hvordan samfunnet skal styres, om hvordan makt og rikdom skal fordeles, og ikke minst om hvem som skal bære byrdene og hvordan.

Det blir mer og mer tydelig – ikke minst for strategene på høyresida – at en rettferdig omstilling bare kan skje dersom myndighetene, fra kommunene opp til staten, og statene på tvers av landegrensene, tar tilbake en del av styringen over samfunnsutviklingen.

En styringsevne som er blitt systematisk nedbygd siden Margaret Thatcher og Ronald Reagan påbegynte sin nyliberalistiske demontering av fellesskapsinstitusjonene for 40 år siden.

Men det røde og det grønne henger også sammen på langt mer jordnære og konkrete måter i vårt eget hverdagsliv. Et eksempel på det er utviklingen i min egen bransje, byggebransjen.

Det er en bransje med potensial for store utslippskutt, blant annet når det gjelder bruk av materialer, maskiner, gjenbruk og byggeteknikker. Her kan det offentlige spille en viktig rolle, for eksempel ved å gjøre som Oslo kommune og kreve elektriske anleggsmaskiner på flere av sine prosjekter.

Det skaper et marked for gravemaskinene norske Pon Equipment produserer på Skedsmokorset utenfor Oslo, og reduserer utslipp av både klimagasser og luftpartikler. Det kan kjennes i lufta på byggeplassen som ligger vegg i vegg med mine barns oppvekstmiljø, på det som skal bli nye Jordal Amfi. Et kinderegg som handler om både klima, luftkvalitet og arbeidsplasser der, altså.

Kommuner som Oslo stiller imidlertid ikke bare krav om grønne byggeplasser, de stiller også «røde» krav. Etter to tiår med Høyre- og Frp-styre i Thatchers og Reagans ånd, der det ved offentlige anbud ble stilt som krav at en del av arbeidet skulle utføres av ufaglært og billigst mulig arbeidskraft, stilles det nå krav med motsatt fortegn: Om lærlinger, fagarbeidere og ordentlige lønns- og arbeidsforhold. Sakte, men sikkert gjør det at grunnmuren i Oslos byggebransje er i ferd med å komme på plass igjen, etter å ha rast ut de siste 20 årene. Nå begynner ungdommen igjen å søke seg tilbake til byggfagene, fordi de ser at det er en framtid der.

Men her er poenget: Dette «røde» kravet om et anstendig arbeidsliv er også en forutsetning for en grønn omstilling. Når jeg selv reiser rundt og snakker med lærlinger, sier jeg ofte at det er de som skal sikre omstillingen i praksis: Det finnes ingen knapp vi kan trykke på for å få ned utslippene, til det kreves det fagarbeidere, ingeniører og arkitekter. Og skal de klare å gjøre den jobben, må de kunne samarbeide.

De som planlegger er avhengige av at noen klarer å gjøre jobben, og av å få tilbakemeldinger på hva som fungerer og ikke. Om ting gjøres feil, må det rettes opp der og da, ikke bygges inn; om de har tenkt dumt, trenger de selvsikre fagfolk som tør å si imot.

Dette er et viktig poeng i forskningsprosjektet «Crafting Climate Transitions from Below» ved NTNU, som Håkon Fyhn og Roger Andre Søraa skrev om i VG for en stund siden. De skriver at «mye av klimapolitikken som utformes bærer preg av å være laget på kontorer av folk som forholder seg til dokumenter og økonomiske kalkyler istedenfor de virkelige byggene slik de bygges og brukes».

Fyhn og Søraa peker også på at med overgangen til mer klimavennlige og energieffektive bygg øker konsekvensene av byggefeil: «Når det blir tykkere isolasjon, tettere vegger og mer teknologi som skal virke, blir også byggene mer sårbare for feil».

Skal man unngå det mest klimauvennlige som tenkes kan – å reise bygg som må rives etter få år, eller der byggefeilene er så mange at alt må gjøres på nytt – krever det fagkompetanse. Og den fagkompetansen oppstår ikke av seg selv.

«Det å lære bort til kollegene er en del av håndverket. Men slik læring krever at man arbeider sammen i et praksisfellesskap over år. Håndverksbedrifter med fast ansatte kan huse slike fellesskap, men bedrifter som baserer seg på å leie inn folk fra jobb til jobb kan ikke tilby det», skriver Fyhn og Søraa, som konkluderer:

«Ut fra våre studier er det ikke tvil om at fast ansettelse er den beste måten å organisere arbeidet på om vi vil ta vare på praksisfellesskapene (…) Ambisjonene om å bygge gode og klimavennlige bygg bør derfor pares med ambisjoner om stabile arbeidsforhold i byggebransjen. Vi vil anbefale myndighetene å bruke sterke midler for å fremme fast ansettelse. Dette er det beste rådet vi kan gi både for klimavennlige bygg og for håndverkskompetansen i Norge.»

LOs handlingsprogram tar til orde for å bruke sterke midler i kampen mot innleie som forretnings- og arbeidslivsmodell. I vårt handlingsprogram sier vi at vi vil jobbe for at innleie av visse arbeidstakergrupper eller innen visse bransjer skal forbys når viktige samfunnshensyn tilsier det.

Hittil har det ikke vært mulig å få politisk flertall i Stortinget for dette, men utviklingen i hovedstadens byggebransje – og hastverket vi har med å få ned klimautslippene – tilsier at viktige samfunnshensyn er på spill. Om de røde og grønne kreftene i politikken finner sammen, og sikrer seg politisk flertall i 2021, er dette noe av det første de bør gripe tak i.