Riksretten ingen vil ha i USA

Er president Donald Trump skyldig i handlinger som gir grunnlag for å stille ham for riksrett? Ja. Er det sannsynlig at Trump fram mot neste valg vil bli stilt for riksrett? Nei.

De to tilsynelatende motstridende svarene beskriver det politiske dilemma som rir amerikansk demokrati som en mare. Ute i befolkningen finnes store grupper som ikke bare ønsker, men som også krever at den sittende president stilles for riksrett. Men i Kongressen, som har det avgjørende ord i dette spørsmålet, finnes bare et mindretall som er villige til å bruke riksrett mot Donald Trump.

Den amerikanske Grunnloven gir Representantenes hus eksklusiv rett til å reise tiltale i en riksrettssak. Den dømmende makt ligger i Senatet, og i fall riksrettssaken gjelder presidenten, skal høyesterettsjustitiarius lede domsprosessen i Senatet.

Hele ordningen bygger på et grunnleggende prinsipp i USAs forfatning, nemlig maktfordeling. Ingen institusjon, Kongressen, presidentembetet eller Høyesterett, skal kunne operere helt uavhengig av de andre og derved tilrane seg mer makt enn forfatningen (Grunnloven) forutsetter. Selvsagt har maktfordelingen i praksis forskjøvet seg i løpet av et kvart årtusen siden de første grunnlovsvedtak ble fattet. Men prinsippet om fordeling av makten består like fullt, selv om det fra tid til annen har vært under angrep, særlig når det gjelder Kongressens makt mot presidentens makt.

I tilfellet Trump har dette vært et gjennomgående stridstema. Fra første stund har han forsøkt å tilrane seg makt gjennom presidentordre på bekostning av Kongressens vedtak og lovgivning. Men Trump har gått lenger enn noen annen president i retning av å angripe den tredje statsmakt, nemlig rettsvesen og domstoler. Muellerrapporten beskriver i detalj hvordan Trump en rekke ganger har forsøkt å forhindre rettsutøvelsen i USA, først og fremst granskingen av hans personlige affærer.

Trump har også angrepet føderale domstoler for å være «demokratiske», altså partiavhengige. Det fikk høyesterettsjustitiarius Johns Roberts til å rykke ut med en offentlig reprimande av presidenten: Det finnes kun domstoler, ikke «demokratiske» domstoler eller «republikanske» domstoler. Nå sitter kanskje Roberts i et glasshus ettersom Høyesterett er den mest politiserte av de føderale domstolene i USA. Roberts er selv republikaner.

Trump har i kjent stil erklært at rapporten fra spesialetterforsker Robert Mueller konkluderer med en total frifinnelse, både når det gjelder samarbeid med russiske agenter under valgkampen i 2016 og når det gjelder hans personlige angrep på etterforskningen. Ingen har ventet noe annet fra presidenten. Hans løgner er blitt en normalitet i USA. Men det er nesten verre at justisminister William Barr i sin første omtale av rapporten også frikjente Trump for å ha gjort noe galt. Da rykket Mueller selv ut med en oppsiktsvekkende irettesettelse av sin overordnede – justisministeren. Sammendraget fra Barr «gir ikke noe fullverdig bilde verken av sammenhengen, karakteren eller innholdet» i granskningsrapporten.

Kort fortalt har Mueller på punkt etter punkt påpekt hvordan presidenten i mange sammenhenger har forsøkt å gripe inn i granskningsprosessen. Det gjelder avsettelsen av FBI-sjefen James Comey etter at Comey nektet å erklære personlig lojalitet til Trump. Det gjelder forsøket på å få daværende justisminister Jeff Sessions til å gripe inn i etterforskningen (Sessions fikk senere sparken fordi han hadde erklært seg inhabil), det gjelder forsøket på å bruke en privatperson (tidligere valgkampleder Corey Lewandowski) til å dreie etterforskningen til å rette seg mot fremtidige valgkamper, ikke Trumps valgkamp i 2016, og det gjelder også hans manøvre bak kulissene for å få avsatt Mueller.

Listen er lang over manipulasjoner som Mueller mener kan være forsøk på «obstruction of justice». Men sjefgranskeren vil ikke selv reise krav om riksrett. Han fremlegger de faktiske forhold og mener at det er opp til de folkevalgte selv å avgjøre spørsmålet om riksrett.

Det kreves nemlig ingen rent kriminell handling for å reise tiltale om riksrett. Det er nok at man på en utilbørlig måte har misbrukt makten som embetet gir, at man har opptrådt på en måte som er uforenlig med embetet, eller at man har misbrukt embetet til personlig vinning. Det er neppe for sterkt sagt at Donald Trump ligger farlig nær kvalifikasjonsgrensen på alle punktene.

Men riksrett er i utgangspunktet ingen straffelovsdomstol. Den dreier seg om politikk og anstendighet. Kun to presidenter har vært stilt for riksrett, Andrew Johnson (visepresidenten som ble president etter mordet på Abraham Lincoln) og Bill Clinton. I begge sakene ga Senatet opp å komme til en kjennelse – begge gikk fri uten noen domsslutning den ene eller andre vei.

En riksrett er en utrolig tungrodd manøver. Først en etterforskning fra Kongressen, f.eks. justiskomiteen i Representantenes hus. Dernest må flertallet i Representantenes hus vedta å reise tiltale, før Senatet kan gå i gang med sine prosedyrer. Alt dette tar tid, og med utsikt til et nytt Kongressvalg og presidentvalg om halvannet år fremstår det som lite fristende å bruke det meste av tid og krefter på å få dømt presidenten.

Klart nok: Demokratene har det nødvendige flertall i Representantenes hus til å starte en riksrett mot Donald Trump. De har også et klart og legitimt grunnlag for det. Men så lenge republikanerne har flertall i Senatet og det kreves to tredjedels flertall for en kjennelse, finnes ingen overskuelige muligheter til å få Trump kjent skyldig. Da må det i så fall dukke opp helt nye og svært graverende forhold for at det skal skje. Republikanerne har bygd en politisk mur rundt Trump, selv om muren fra tid til annen viser sprekker, særlig blant republikanske senatorer.

Selv å true med riksrett vil ikke ha noen virkning på Trump. Da tidligere president Richard Nixon ble stilt overfor sannsynligheten av riksrett i 1974, valgte han å gå av. Det gjelder ikke Trump. Han vet at republikanerne vil beskytte ham, og han vil bruke en eventuell frifinnelse som sitt tunge våpen i neste valgkamp. Han har ikke gjort noe galt.

Det politiske landskap i USA ligger rett og slett ikke til rette for riksrett. Det er så å si dømt til å mislykkes.