Rettens vei

USA trenger ikke riksrett, de trenger politikk.

Bare noen måneder etter at det mislykka rettsoppgjøret over den påståtte russiske innblandinga i Trumps valgkamp er over, har motstanderne hans satt i gang en ny runde.

Denne gangen knytta til Ukraina og etterforskning av tidligere visepresident Joe Bidens sønn. Høringer, trusler om riksrett og påstått landssvik er blitt en dagligdags affære i amerikansk politikk.

Demokratiske ledere og tidligere byråkrater fra diplomati, etterretning og militære står i kø for å bevise det alle vet. At USAs president er en skurk som knapt er egna til å forvalte sin egen formue, langt mindre verdens mektigste lands utenrikspolitikk.

Problemet er at det ikke er noe nytt. Snarere tvert om. Trumps narsissisme, hans uberegnelighet, kunnskapsmangel og forakt for fakta har vært kjent i tiår.

Så kjent at Trump som presidentkandidat var en stående vits i amerikanske tegneserier allerede på åttitallet. Trump var ikke engang ønska som presidentkandidat av det republikanske partiet. Der blei han først latterliggjort. Så forhatt. Når han til slutt blei akseptert av de republikanske lederne, skyldtes det bare én ting.

I motsetning til dem fikk det gule utysket med seg velgerne. Først de republikanske, og så tilstrekkelig mange amerikanere til å bli president. Jeg tror ikke folk stemte på ham fordi de hadde usvikelig tro på hans personlige moral eller var spesielt opptatt av USAs politikk overfor Ukraina og Russland.

Det var to grupper som brakte Trump til makta. De aller mest reaksjonære amerikanerne. Og de som har all grunn til å mislike, for ikke å si hate, resten av det politiske etablissementet.

I debattene etter valget i USA, og etter Brexit i England, hvor Boris Johnsen er i en situasjon som ligner mye på Trumps, også der er rettsapparatet satt i full sving av politikere som ikke har folket med seg, framstår det ofte som de to velgergruppene er én og samme.

Det er en alvorlig feilvurdering. Republikanerne i USA og Toryene i Storbritannia trekker i utgangspunktet til seg en del av de mest reaksjonære og høyreorienterte velgerne.

Trumps rasistiske og sexistiske valgkamp i USA har appellert sterkt til ytre høyre, på samme måte som Brexit har samla høyreradikale.

Men de utgjør på ingen måte et flertall i folket, verken i USA eller Storbritannia.

Det er de mange som med god grunn har mista troen på politikerne, på Labour og Demokratenes ledere, de som har mista troen på at de som styrer samfunnet vil dem vel, eller i det hele tatt bryr seg om deres liv, det er disse som har tippa vektskåla.

De er verken rasister, kristenfundamentalister eller kvinnehatere. De er helt vanlige amerikanere og briter som har mista troa på framtida for ungene sine.

Disse gruppene stemte ikke på Trump, de stemte mot Hillary og Demokratene og resten av det republikanske partiet. Og om de skaper et flertall for Johnson i Storbritannia i det kommende valget, er det neppe av sympati med den engelske overklassens bortskjemte sønner, men fordi de fortsatt, på tross av alle kampanjer i media og parlament, er for Brexit.

Dette er de folka Corbyn holdt på vinne tilbake før han gikk seg vill i sitt eget partis forelskelse i EU. Og det er disse de amerikanske demokratene burde brukt tida si på å vinne tilbake.

USA ledes av en høyreorientert, kunnskapsløs mann fra verdens ekstreme overklasse. Det burde være den enkleste sak i verden for venstresida å bygge en politisk plattform stor og sterk nok til å velte ham i neste valg.

Men det krever vilje til å endre egen politikk. Ideen om at økonomisk vekst i en markedsøkonomi i seg sjøl er nok til å skape et samfunn som er godt for alle, er død og begrava. Business as usual har de siste tiåra medført voksende forskjeller i USA og Europa, ikke bare i form av at de rikere har blitt rikere, men også gjennom framveksten av en ny økonomisk underklasse.

Arbeidsløse, innvandrere, trygda og lavtlønna arbeidsfolk i en og to og tre deltidsjobber utgjør denne klassen. De går inn og ut av arbeidsmarkedet, utfører oppgaver som er helt nødvendige for at samfunnet skal fungere, men får aldri den tryggheten samfunnet kan gi.

De, og mange andre som sjøl ikke er der, men frykter å ende slik, er stadig mer villige til å velge en hvilken som helst kurs for skuta bortsett fra den bestående.

De overnasjonale institusjonene som overvåker verdensøkonomien; Pengefondet, Verdensbanken, EU og en hel rekke handelsavtaler forbyr alle kursendringer. Dette burde være et grunnleggende politisk dilemma, ikke bare for venstresida, men for alle såkalt liberale og moderate.

Alle som ønsker et samfunn som ligner på det vi har hatt i etterkrigstida, burde i etterkant av Trumps valgseier gått i seg sjøl og spurt hva de gjør galt. I stedet synes de amerikanske demokratene å være besatt av å peke på Trump og hans fem tusen feil.

Han lyver, han bruker presidentembetet til å presse fram fordeler for seg sjøl, han er kunnskapsløs og utilregnelig og ikke minst: Han er udugelig.

Alt dette virker sant, og om man skulle være i tvil, er det bare å ta en tur innom Twitter, så forsvinner den. Det er bare det at det ikke hjelper noe.

Trumps moral er ikke et viktig politisk spørsmål for Trumps velgere. Det var ikke det som dreiv dem til å stemme på ham. Arbeidsledighet, helsevesen, industri, pensjon, sosial dumping, arbeidsinnvandring, meningsløse kriger og lokalsamfunn som råtner på rot, er det.

Om demokratene i siste instans skulle klare å få stilt Det Gule Utysket for riksrett, vil det gi dem en pyrrhosseier. På samme måte som et Labour som tvinger gjennom en ny folkeavstemning om EU i Storbritannia, vil det ikke vinne dem en eneste ny stemme.

I verste fall vil det jage enda flere vanlige amerikanere og briter over til dem som tar imot dem med åpne armer. Høyreradikale og rasister.

I stedet for å gå rettens vei mot Trumps utenrikspolitikk, trengs det en politisk kurs mot en ny innenrikspolitikk. Dessverre syns den tanken helt utenkelig for så vel amerikanske demokrater, europeiske sosialdemokrater og medienes kommentatorer.