Relevante jobber

Når skomakeren forlater sin lest og historikeren sitt arkiv, er det som regel et tegn på at vi er et samfunn det er godt å leve i.

Norge trenger flere fagarbeidere. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å få til det, er å sørge for at flere barn og unge får oppleve fagutdanningenes potensial og rikdom. Med det mål for øye ble det såkalte arbeidslivsfaget introdusert i ungdomsskolen for ti år siden.

Faget begynte som et pilotprosjekt i fem kommuner, men ble i 2015 utvidet til en nasjonal ordning. Målet med faget er å gjøre skolen mindre ensidig, ved å gi elever bedre muligheter til å arbeide praktisk og utforske andre interesser og sider ved seg selv.

Intensjonen er god, det samme er erfaringene – i alle fall noen steder.

En evaluering ledet av Anders Bakken ved NOVA viste at seks av ti elever var svært godt fornøyd med måten det arbeides på i arbeidslivsfaget, og at sju av ti syntes faget var det beste på skolen. Mange elever rapporterte at de syntes faget var mer relevant, interessant og nyttig enn mye av det de lærer i andre fag, noe som ifølge Bakken tyder på at arbeidslivsfaget kan være «ett av svarene på noen av de utfordringene ungdomstrinnet står overfor».

Les også: Denne skolen har lekt seg til bedre matteresultater (Dagsavisen +)

Det er imidlertid stor variasjon i hvordan skolene har organisert og gjennomført opplæringen, både med hensyn til lærerressurser, tid til forberedelser og kursing, og hvor godt samarbeidet med videregående skoler og bedrifter er. Evalueringen viste at elevene var mest fornøyd på de skolene der de i størst grad får jobbet med praktiske oppgaver.

Så mange som én av tre elever sa de trodde arbeidslivsfaget skulle være bedre enn de opplevde det som. Mange av dem ønsket at undervisningen skulle foregått mer ute i «det virkelige livet», med utplasseringer, bedriftsbesøk og jobbing utenfor skolen.

Hele to av tre ønsket at faget var enda mer praktisk.

Grethe Nina Hestholm, som er lektor ved Høgskolen i Bergen, skrev for noen år siden en artikkel med den megetsigende tittelen «Jeg holder vel ut», om ungdommers erfaring med skolen. «Om målet med arbeidslivsfag er å øke kunnskapen og heve statusen for yrkesfag kan resultatet fort bli det stikk motsatte», sa hun da jeg snakket med henne i forbindelse med at jeg skrev boka «Hvem skal bygge landet?» for et par år siden.

Les også: Elever som sliter, får fast tilbud

Hun pekte på tre vanlige feil: Dårlige lokaler, mangel på relevant utdanning hos lærerne, og at faget ble forbeholdt elever som er «stigmatiserte som teoritrøytte og umotiverte».

I den teoretiske og akademiske skolekulturen oppfattes ofte praktisk kunnskap som en slags nødhjelp for teorifrustrerte elever, og som lite annet enn det. Det er med på å skape, opprettholde og videreføre ødeleggende fordommer om fagene for elever og foreldre som ønsker den beste utdanningen for barna sine, sa Hestholm.

Hun holdt ikke opp dette som et argument mot selve faget, men snarere som et argument for å forsterke det. Hun hadde tre helt konkrete forslag: Å skaffe, ominnrede eller leie egnede lokaler, å innlede samarbeid med yrkesfaglærere, og å gjøre faget obligatorisk for alle elever.

En av de skolene som har tatt disse utfordringene på strak arm er Tæruddalen ungdomsskole i Lillestrøm kommune. Der har fagansvarlig og lærer i kunst og håndverk og arbeidslivsfag, Birger Aaserud, stått i spissen for å bygge opp en del av skolen som en moderne yrkesarena.

Den åpner i august, og inneholder blant annet en egen del dedikert til snekkerutstyr, med utstyr for tredreiing og en møbelsnekkermaskin der lærerne kan forberede materialer til elevene, i tillegg til et mobilt sykkelverksted og forhåpentligvis et metallverksted.

Les også: Flere fullfører videregående – men på én linje fullfører under halvparten

Der skal ungdommene få prøve seg på å bygge enkle konstruksjoner, og lære hvordan man kombinerer det å lære med hendene med det å lære med huet.

Da jeg snakka med Aaserud rett før skoleferien, fortalte han at arbeidslivsfag i begynnelsen føltes som om det skulle være et avlastningsfag. «Jeg ville gjøre det mest mulig givende for elevene, og utviklet faget sammen med dem», fortalte han.

Han fikk med seg kommunen på at det skulle opprettes en egen ekstern faggruppe på tvers av skolene. Gjennom det arbeidet så han at flere opplevde de samme startproblemene, og at lærerne og skoleledelsen rett og slett slet med å finne noe å gjøre.

«Det ble litt sånn ‘gå og finne på noe i kjelleren’. Hvorfor skal disse elevene behandles så stemoderlig?»

Noe av det Aaserud selv har bidratt med, er å utvikle en arbeids- og loggbok sammen med elevene. Der skriver de ned faguttrykkene de lærer seg, tegner skisser, og noterer hvordan de planlegger og gjør ting.

Boka skal gis ut på Fagbokforlaget, og er ment å være et verktøy og en støtte for elevene.

Les også: «Hjemmekontor kan være oppskrift på splitt og hersk for arbeidsgiver»

Det finnes flere forklaringer på hvorfor Tæruddalen skole har fått til det de har gjort, som en visjonær rektor og et godt samarbeid med det lokale næringslivet og prosjektet «Stolt Håndverker». Men viktigst av alt er trolig Birger Aaseruds egen kompetanse: Han er utdanna tømrer.

Det er i mine øyne en påminnelse om at det er en dårlig idé å forvente eller kreve at folk skal bli ved sin lest etter endt utdanning, eller å måle suksessen og styre finansieringen av utdanninger gjennom kartlegginger av hvorvidt studentene får seg en «relevant jobb» etter endt skolegang.

Langt flere tømrere burde ende opp i skoleverket! Og dette går begge veier.

Selv kjenner jeg flere halv- og helstuderte røvere som seinere har endt opp som utmerkede tømrere eller rørleggere, akkurat som jeg kjenner fagarbeidere som har endt opp på universiteter og høyskoler. Å få flere fagarbeidere ut i skoleverket, inn i politikken og på andre arenaer, slik at de kan løfte kvaliteten og tilføre nye perspektiver, burde være et selvstendig politisk mål.

På samme måte bør vi kunne forvente at universitetsutdanningene ikke skal finansieres ut fra hvor mange studenter som siden ender opp med «relevante jobber», og at universitetene ikke blir straffet økonomisk dersom en historiker ender opp med rørleggertang eller helsefagarbeiderkompetanse.

Denne typen kryss-pollinering bør tvert imot betraktes som en av de beste fruktene et fritt samfunn kan frambringe, og kan dessuten bidra til å bygge bru over kløfter som de siste par tiårene har vokst seg altfor store.

Det at vi har god tilgang på utdanning og kompetanse, og en mulighet til å velge på nytt om vi har tatt et feilvalg, bør betraktes og behandles som et gode, ikke som et problem.