Regjeringssiden nede for telling

Det er et kjent politisk fenomen at vinneren av valget fortsetter å vinne.

De første meningsmålingene etter valget viser at opposisjonen med Sp i spissen styrker seg. Høyresiden fortsetter å tape fotfeste. Det lover godt for en rødgrønn seier ved stortingsvalget.

To år er riktig nok lang tid i politikken. Men hadde kommunevalget vært et stortingsvalg, ville den rødgrønne siden fått over 100 stortingsrepresentanter. Det skal godt gjøres å rote bort dette flertallet når landet styres av en sprikende og mørbanket regjering uten felles mål og mening.

Ap, SV og Sp hadde fått et knapt flertall hvis lokalvalget hadde vært stortingsvalg. Diskusjonen om hvem som skal være med i Støres regjering hadde da forstummet. Spørsmålet blir brennaktuelt hvis Jonas Gahr Støre skulle trenge støtte fra MDG og Rødt for å få flertall.

Støre er så sulten på regjeringsmakt at han hadde slukt MDG rått. Han har støtte blant velgerne. Gårsdagens meningsmåling i VG viser at over 60 prosent av Aps og MDGs velgere er positive til det.

Rødt er derimot uspiselig for Støre, selv i godt krydret tilstand. Sp vil ikke sitte i regjering med Rødt og MDG. SV kan derimot si ja takk til begge. Det kan med andre ord bli vanskelig for Støre og få regjeringskabalen til gå opp hvis flertallet henger på Rødt og MDG.

Det mest sannsynlige i en slik situasjon er en mindretallsregjering av Ap, SV og Sp med parlamentarisk støtte fra Rødt og MDG. Den tid den sorg. Nå er det tid for de rødgrønne til å glede seg over at velgerne har stemt ut høyresiden.

Regjeringspartiene har seg selv å takke for det elendige valgresultatet. Aldri har noen regjering gått så uforberedt og lite samkjørt inn i en valgkamp som konglomeratet Solberg.

Det har heller aldri skjedd at en statsminister har forsøkt å ta livet av egen regjering midtveis i valgkampen ved å stille ultimatum til samarbeidspartiene.

I samme øyeblikk som det skjedde, var valgkampen ødelagt for Erna Solberg og løpet kjørt for regjeringspartiene.

Den høylytte kranglingen mellom Frp og Venstre før og etter valget, er ikke bare en stygg ripe i lakken på statsministerbilen. Det er ødeleggende for statsministerens autoritet, og det har påført regjeringen en skade det ikke er mulig å reparere.

Opposisjonen rettet sitt skyts mot regjeringens heftige interne konflikter under trontaledebatten torsdag og fredag. Sps parlamentariske leder Marit Arnstad slo an tonen på debattens første dag. Hun viste til at trontaledebatten er opposisjonens debatt. Problemet er at opposisjonen nesten ikke vet hvordan den skal møte en regjering med så omfattende indre konflikter. Krisene i regjeringen er en fallitterklæring.

SVs Audun Lysbakken fulgte opp. Han sa vi har en statsminister som bruker veldig mye av arbeidstida på kriseterapi og krisehåndtering. Regjeringen mangler en plan og en vilje til å nå klimamålene og kravene fra de streikende elevene. «Samlivsproblemene, derimot, der har det vært to måneder med krisemøter, ultimatumer og milliarder på bordet for å løse egen krise. Det sier mye om prioriteringene til regjeringen».

Statsminister Erna Solberg hadde som ventet ingen kommentar til striden i regjeringen da hun fikk ordet som første taler i går. Hun så bakover og skrøt av det regjeringen hadde gjort. Hun så også framover, men hadde ikke noe nytt å komme med. Regjeringen har gått tom for nye ideer og prosjekter slik trontalen, eller kanskje bedre «tomtalen», varslet.

Statsministeren ble svar skyldig da Jonas Gahr Støre presset henne på det faktum at forskjellene øker mellom de rike og de som har lite. Hvor store må forskjellene bli før statsministeren synes dette er bekymringsfullt? Statsministeren ble svar skyldig.

Erna Solberg hadde ikke noe godt svar da Audun Lysbakken presset henne på det samme temaet. Han viste blant annet til de smålige kuttene i arbeidsavklaringspenger for unge.

Noe klart svar fikk heller ikke Trygve Slagsvold Vedum som spurte om regjeringen vil skrote forslaget om å ta inntekter fra kraftkommunene og forslaget om å ribbe utkanten for tingretter. Opposisjonens debatt endte med full seier til opposisjonen.