I andre land hadde statsministeren avsatt finansministeren etter et oppgjør som kan minne om et kuppforsøk. Men ikke her i landet, med denne regjeringen.
Siv Jensen har i virkeligheten like mye makt i regjeringen som statsminister Erna Solberg.
Statsministeren hadde ikke klart å få den norsk-pakistanske IS-kvinnen og hennes to barn hjem til Norge, hvis ikke Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad hadde stått hardt på.
Finansministeren ble nedstemt i regjeringen. Hvis nederlaget hadde vært så tungt å bære for Siv Jensen som hun nå skriker hysterisk høyt om, burde hun ha bedt statsministeren om avløsning som finansminister.
Hvis hun hadde satt sin stilling inn på å få stanset hjemsendelsen, hadde resultatet kanskje blitt et annet. Hun gjorde ikke det. Siv Jensen satset på at partiet ville svelge IS-kamelen. Siv Jensen feilberegnet sitt publikum.
Partileder Jensen har ikke samme grepet om Frp som hun hadde.
Statsminister Solberg vil gjøre hva hun kan for å beholde finansminister Jensen i regjeringen. Solbergs regjeringsprosjekt framstår i ettertid som totalt mislykket hvis finansminister Siv Jensen hopper av.
Det blir antakelig vanskelig å unngå det. For statsministerens handlingsrom er ikke stort. Det er ikke mye Frp kan få igjennom av ny politikk.
Regjeringens politikk hviler på regjeringsplattformen som ble snekret sammen på Granavolden for bare et år siden.
En regjering som vil bli tatt alvorlig av velgerne, skifter ikke plattform fordi finansministeren har fått et politisk illebefinnende og blitt fargeblind.
I fjor var regjeringens politikk etter Siv Jensens mening god og blå. Nå mener Siv Jensen at regjerings politikk er kjedelig og grå.
Regjeringens viktigste styringsverktøy, statsbudsjettet, ble endelig vedtatt i desember. Stortinget hadde møtt finansministeren med en rå latter hvis finansministeren i januar hadde kommet med nye budsjettforslag som kompensasjon for at hun hadde tapt en avstemming i regjeringen.
Frp mener at hjemturen til Norge for den norsk-pakistanske IS-kvinnen og hennes to barn er en sak om beredskap og sikkerhet. For de andre partiene på Stortinget er det en barmhjertighetssak.
Det dreier seg om å redde livet til et lite barn. For mora venter det et langt fengselsopphold.
Å hevde at hun representerer en trussel mot rikets sikkerhet, er det rene tøv. Man må være hjernevasket av Frps propagandaapparat for å bite på den.
Krise er blitt normalen for Solberg-regjeringen. Den er omdannet til et rullerende kriseteam. Regjeringen holdt på å sprekke midtveis under valgkampen i fjor høst.
Også da var det Siv Jensen som startet opprøret bevæpnet med bompenger. Siv Jensen vant fram fordi Erna Solberg satte Trine Skei Grande på plass med sitt ultimatum.
Nå må statsministeren sette sin finansminister på plass. Det har hun ikke makt til. Et nytt ultimatum vil ikke fungere.
Prestisjen har holdt regjeringen sammen til nå. Faller regjeringen, faller den siste rest av glorien rundt Erna Solberg.
Så lenge regjeringen besto av to partier hanglet og gikk det på et vis. Utvidelsen til en firepartiregjering, som var Erna Solberg verk, er en katastrofe.
Trine Skei Grande, som tvang Venstre inn i regjeringen, er ferdig som partileder på landsmøtet hvis regjeringen ramler sammen.
Kjell Ingolf Ropstad blir historisk stående som KrF-lederen som sprengte partiet og ledet resten av flokken på ville veier. Opprørsgeneral Siv Jensen kan bli utfordret som leder på Frps landsmøte til våren.
Hun oppdaget for sent sprengkraften i saken om IS-kvinnen.
Oppgjøret i regjeringen er enestående i norsk historie. Oppløsningen foregår under full mediedekning. Velgerne har orkesterplass til dramaet.
Det ender antakelig med at Frp forlater regjeringen. Det er det beste som kan skje.
Landet er ikke tjent med et regjeringsparti som ikke tenker på andre enn seg selv. Moralen er: Skit i Norge, leve Toten.