«Rare dager»

Det er jo hjemme hele livet foregår nå, for mange av oss.

I disse rare dagene lar jeg meg roe litt av salige John Lennons ord:

Nobody told me there’d be days like these/Nobody told me there’d be days like these/Strange days indeed ...».

Livet etter 12. mars 2020 lar seg nesten ikke sette ord på for noen av oss. Det er bare for surrealistisk.

Det nærmeste jeg kommer, er det noen skrev på sosiale medier her om dagen: «Dette er som en katastrofefilm fra Netflix, bare at vi alle er med i den». Samtidig er det like rart å merke på seg selv og andre hvor fort vi egentlig har vent oss til denne katastrofefilm-virkeligheten fra 2020.

Ta nyhetssendingene, som det jo er mange og mørke av. Nå, etter et par uker med sjokkerende og skremmende smitte- og dødstall verden over, virker det som om vi tar de andre nyhetene med merkelig stor fatning.

At fotball-EM og den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix ble avlyst og utsatt til neste år, ville i gamle dager blitt betraktet som skikkelig breaking news. Ja, vi ville hoppet i stolen!

Nå er det så vidt vi hever øyenbrynene, for avlysninger og utsettelser er jo blitt en vane for oss nå.

«Å, så alt sammen er avlyst og utsatt til 2021? Fotball-EM også? Ja, ja, det måtte jo nesten komme».

Eller: «Så det blir ikke OL i Tokyo likevel? Nei, ikke sant, det sier seg jo nesten selv. De kan ikke ha det der nå». Det eneste vi kanskje syns er litt rart, er at ikke Tour de France er avlyst for lengst.

Jeg er nesten litt imponert hvor rolig vi tar at årets sommerferie til Portugal, ferdig planlagt og halvveis betalt, kanskje ikke blir noe av.

Og skulle vi dra nordover til slekt og venner, blir vi jo mest sannsynlig satt i «søringkarantene» i 14 dager. 14 dager innestengt på et lite rom, mens svigermor setter litt mat på dørmatta til oss noen ganger om dagen? Ikke akkurat drømmeferien.

Vi blir nok hjemme. Det er jo hjemme hele livet foregår nå, for mange av oss.

Går jeg på kjøkkenet, sitter det en der og har videokonferanse med jobben. Fra gutterommet lyder vakre arier, han har digital sangtime med sanglæreren på den stengte musikkfolkehøyskolen, og til helgen skal han sikkert ha en ny «Skype-fest» med karantenevennene sine.

Selv har jeg nettopp opplevd min første digitale korøvelse, og på PC-en på soverommet kan jeg følge hjemmekontor-produksjonen av Dagsavisen minutt for minutt.

Også i TV-nyhetssendingene er nesten alle aktører med direkte inne hjemmefra.

Så nå kan vi interessert studere bokhyller, potteplanter og lamper bak hodene til Jonas Gahr Støre, Bent Høie og helsedirektør Bjørn Guldvog.

Strange days indeed. Jeg lot meg også trøste av Halvdan Sivertsens ord i «Nordaførr Vårvise» i en videosnutt her om dagen: «Vi e’ sterk og kan ta ka som helst når det kommer!». Men ikke av denne setningen:

«Vi vet vi e` hjemme. Og her skal vi bli».