Ragnarok og verdensarv

Utenlandske turister flokker til det som gjør Norge spesielt. Vi nordmenn er mer opptatt av å bruke ferien til å bade.

Jeg hadde bodd i Bergen i nesten seks år da to amerikanere på besøk dro meg og kona med på omvisning på Bryggen for første gang. Den dagen lærte jeg mye om tre ting: Stedet som i 1979 ble Norges første på UNESCOs verdensarvliste, meg selv og min egen ignoranse, og kanskje litt også om hvordan vi nordmenn ikke alltid er like flinke til å se våre egne skatter.

I dag virker det helt utenkelig, men bare 20 år før den havnet på verdensarvlisten var det folkemøte i Bergen for å få revet Bryggen. NRK Hordaland laget for noen år siden en reportasje om folkemøtet på slutten av 50-tallet. Der kunne vi lese hvordan en direktør og generalmajor slo fast at Bryggen bare var et tilholdssted for byens løse fugler; et rottereir for både to- og firbeinte. Og en husmor uttalte til voldsom applaus fra salen at «den gamle bryggen må vike plassen for et moderne forretningsbygg». Jeg siterer videre fra NRK: «Den fremste bevaringsforkjemperen den gang var høgskolestipendiat, Thorolf Rafto. Med stor energi og formuleringskraft forsvarte han bevaring av Bryggen. Rafto ble senere professor ved Norges Handelshøyskole og kjent som landets fremste menneskerettighetsforkjemper. Raftostilfelsen i Bergen er oppkalt etter han».

Senere har jeg ofte tenkt på episoden med Bryggen, både hvor nær den var å bli revet og hvor likegyldig jeg selv var i årevis til skatten i den byen jeg bodde. Det har indirekte ført til at jeg har lært meg å være turist i eget land, og at jeg generelt er blitt flinkere til å sette pris på det spesielle og bevaringsverdige vi har. Sist tenkte jeg på min «oppvåkning» på Bryggen da jeg tidligere i uka parkerte ved badeplassen på Huk på Bygdøy.

Samme morgen kunne nemlig NRK melde at riksantikvar Hanna Geiran hadde vært på Vikingmuseet en drøy kilometer unna. – Dette er dramatisk. Min oppgave er å rope varsko, slo hun fast overfor NRK etter å ha sett sprekkene i Gokstadskipet og forfallet i våre nasjonale vikingskatter. Geiran var usedvanlig tydelig: «Dette er nasjonale ikoner. De må bevares. Ferdig snakka». Utspillet kom som en reaksjon på at det et par dager tidligere ble klart at vikingskipene kan ende opp som en av de sju mest truede kulturskattene i Europa i 2020.

Utenlandske turister flokker til det som gjør Norge spesielt, som den verdensarven vi forvalter med Vikingskipene eller Bryggen i Bergen. Likevel er det kanskje slik at vi nordmenn er mer opptatt av å bruke ferien til å bade (for eksempel på Huk) eller beundre nye og mer skinnende bygninger som egentlig ikke gjør oss spesielle i det hele tatt. Men når Ragnarok nå truer for Vikingskipene, får vi håpe at regjeringen er litt mindre ignorante overfor Norges internasjonale kulturskatter enn det jeg var i mine yngre år.

God fredag!