Presseprinsessen

Så var prinsessesirkuset over. For denne gang. Men det er viktig å minnes hvem som kastet den første sten.

Prinsesse lager show. Prinsesse trenger aviser. Prinsesse selger aviser. Start forfra. Denne syklusen vil vi nok bare måtte akseptere at vil dominere livene våre de neste tiårene. Enten man er leser, journalist eller kongelig.

 

Dagsavisen skriver ikke så mye om kongehuset. Vi er jo grunnleggende imot det, fordi det i sin natur er basert på arv. Arv av makt, posisjon og privilegier. Alt vi ikke liker. Arbeiderbevegelsen er jo ikke begeistra for sånt og tiltroen til overklassen, som de kongelige unektelig tilhører, har tradisjonelt vært begrensa. Så da kronprins Olav gifta seg med sin svenske Märtha i 1929, forteller huslegenden at Arbeiderbladet dekket dette i notisform. Vi har langt på vei prøvd å holde den linja.

 

Men så har vi i dette landet vært så heldige at vi hadde en uvanlig klok konge, som midt i stormen erklærte at han også var kommunistenes konge. Og så kom krigen og kongefamilien famlet seg fram til rett beslutning, og ble et sterkt symbol og samlingspunkt for nasjonen i krisetid. Også landets arbeidere elsket sitt kongehus, og selv i dag lenge etter krigen, er diskusjonen om republikk død. Jeg tror det handler mye om kong Harald og at han er en så fin fyr.

 

Vi får nesten tro at kongehusståheien har lagt seg nå, for denne gang. Men det er en ting det er verdt å minne om etter et par uker der prinsessen har brukt flere anledninger til å lange ut mot mediene og ynke seg som offer. Fra scenen i Stavanger ba hun publikum rekke hånda i været hvis de syntes pressen var irriterende. Det irriterer meg. For hvem var det egentlig som begynte dette?

 

Vårens sirkus begynte ikke i Dagbladet eller i VG, det begynte på prinsessens private instagramkonto. Nyheten om hennes sivile status som kjæreste med en viss sjaman, kom akkurat i tide til at det kunne gi gedigen oppmerksomhet til den svært nært forestående foredragsturneen hun skulle på. Tenk deg et annet scenario, at hun bare hadde lagt ut på sin miniturne med sine svevende tanker om liv og død og evighet og sjel og ånd og gudene vet hva. Kjøpt noen annonser, som vanlige forretningsdrivende. Det hadde blitt litt skriving, men ikke allverden, vi er vant med at det kommer litt ymse fra henne. Jeg tror det norske folk har sympati med henne og veien hennes hit. Det hadde ulmet litt i mediene. Men det er prinsessen som kommer med en jerrykanne med bensin til det lille bålet: KJÆRESTER! Selvsagt sa det pang!

 

La oss fortsette det alternative scenarioet: Tenk om hun første hadde holdt sine foredrag med den mystiske mannen, og så om noen uker, når de var ute av landet, hadde informert publikum om deres lykkelige omstendighet. Trykket hadde garantert blitt et helt annet. Det hadde blitt to små oppbluss av oppmerksomhet. Men noen rådet prinsessen til å gjøre det i forkant, og må man nesten tro, for å skape oppmerksomhet om varen hun skulle selge. Hun trengte pressen, avisene, omtalen og viraken. Når hun ikke lenger kontrollerte ilden, svarte hun med å skylde på vedkubbene for å brenne så farlig godt. Pressen har sikkert gjort feil i sin dimensjonering i denne utgaven av kongehusføljetongen. Men prinsessa burde visst bedre enn å leke med fyrstikker og bensin.

 

Jeg syns det er mye klokskap i det mange har hevdet, at de kongelige bør få være litt mer i fred. Men selv ikke medlemmer av kongehuset kan både spise og beholde kaka. Jeg ønsker Märtha Louise alt godt, og håper hun bruker eventuelt overskudd på bedre rådgivere.