Presidentens selvdestruksjon

Det finnes en eneste person som kan ødelegge Donald Trump som president i USA. Han heter Donald Trump.

Etter riksrettsaken, som endte med frifinnelse av presidenten, og etter starten av det demokratiske partiets nominasjonsprosess, som endte i kaos og forvirring, står Donald Trump – tilsynelatende - støtt på veien til en ny periode i Det Hvite Hus. Sett med presidentens øyne har han fått en drømmestart på valgåret 2020. 

Det demokratiske partiet ligner i dag et haltende esel. Demokratene mangler potente presidentkandidater i aldersgruppen med mest politisk erfaring og gjennomslagskraft – gruppen mellom 45 og 65 år. I stedet har et ledersjikt av kandidater mellom 70 og 80 år klumpet seg sammen, mens den eneste unge kandidaten bare er 38 år, så ung at han vil sette en historisk juniorrekord om han skulle bli nominert og valgt til president. Ennå holder et par kvinner ut som kandidater i midtsjiktet, men det gjenstår å se om de får noe gjennomslag i de kommende nominasjonsvalgene – New Hampshire tirsdag, deretter Nevada og South Carolina. Den uavklarte situasjonen kan vare til langt utpå vårparten.

Hør podkast om hvem som kom best ut av debatten før valget i New Hamsphire:

 

Dette er et paradoks etter tre år med Trump, den mest upopulære president i USA i nyere tid. En president som har splittet landet mer enn noen annen siden borgerkrigen i 1860-årene og som åpenbart mangler de mest elementære etiske og administrative kvalifikasjoner for embetet. I løpet av disse årene har oppslutningen om Demokratene økt kraftig, særlig blant ungdom og kvinner. Men denne oppslutningen på grasrotnivå gjenspeiler seg ikke i partiets ledelse.

Mens demokratene mangler kraft til å få fjernet Trump før velgerne eventuelt gjør det, har republikanerne sluttet opp om presidenten med imponerende energi. Men det er ikke stort mer enn energien som imponerer. Det republikanske partiet er kuet av sin egen president, og er villig til å sluke enhver skandale i frykt for at Trump skal lyse dem i bann overfor egne velgere. De frykter presidenten som ser ut til å holde partiets kjernevelgere i et jerngrep. Å gå mot Trump kan være jevngodt med en politisk dødsdom i det republikanske partiet.

Men en slik drakonisk disiplin har en bakside: når det begynner å rakne ender det med en total kollaps. Derfor er Mitt Romneys enslige republikanske stemme for å felle Trump, og ikke minst hans moralske begrunnelse for å gjøre det, så farlig både for presidenten og partiet. Romney har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som den eneste senator som har stemt mot sitt eget partis president i en riksrettssak.

Les mer: Mitt Romney stemmer for å dømme Trump

I nærmeste fremtid vil Romneys dissens ha liten politisk betydning, utover skredet av skjellsord og forbannelser fra partiet og Det Hvite Hus som rammer den tidligere presidentkandidaten og senatoren fra Utah. Men Romney har fire år igjen av sin periode i Senatet, og er i så måte immun mot partifellenes bannbuller. Men i enerom, uten avlytting og granskning av hjerter og nyrer, er det mange republikanske kongressmedlemmer som nærer en taus beundring for Romneys begrunnelse, om ikke hans stemmegivning. Men av hensyn til sitt eget politiske liv våger de ikke å følge ham, verken i ord eller handling.

Det er på lang sikt Romneys tale og stemmegivning i Senatet vil få konsekvenser. President Donald Trump har strukket strikken til bristepunktet av hva mange vil tåle. Frikjennelsen i riksretten var på mange måter en rituell formalitet, det hersket ingen tvil om selve utfallet. Men den underliggende realitet – at USA har en president som misbruker embetet til egen personlig vinning – står uimotsagt, også etter frifinnelsen.

Trumps brautende og selvforherligende opptreden etter riksrettsaken styrker bare inntrykket av en president som er villig til å bruke så å si ethvert middel, også de mest tvilsomme, for å oppnå egne fordeler.  Og hvis noen skulle være i tvil: Dette kommer bare til å fortsette. Trumps absolutte narsissisme dikterer alt han sier og gjør. For tvilere kan jeg anbefale den nyutkomne boken «A Very Stable Genius», skrevet av to journalister fra Washington Post, Carol Leonnig og Philip Rucker. Tittelen er hentet fra Trump som gjentatte ganger har karakterisert seg selv som «et meget stabilt geni».

Les mer: Donald trump om seg selv: – Jeg er et ekstremt stabilt geni

I boken gjennomgår forfatterne systematisk hans opptreden i en rekke sammenhenger. Selv om mye er kjent for allmennheten fra før, er dette en rystende beretning om galskapen i Det Hvite Hus. En av de mest nærgående beskrivelser gjelder et møte i «The Tank», krigsrommet i Pentagon der utenriksminister Tillerson, forsvarsminister Mattis og deler av den militære ledelsen har lagt opp til en gjennomgang av den internasjonale situasjonen. Trump var fullstendig uinteressert før han eksploderte og kalte hele den militære ledelsen og egne statsråder for «tapere». «Dere er en gjeng med dophuer og babyer», skrek Trump til forsamlingen. «Jeg ville aldri ha gått i krigen med dere». Ordene kom fra en rikmannsgutt som snek seg unna militærtjeneste i Vietnam fordi han påsto at han hadde vondt i foten! Med legeerklæring, selvfølgelig.

Mønsteret i Trumps opptreden gjentar seg i en rekke sammenhenger og gang på gang. Alle som trodde han var en uerfaren president med en viss ydmykhet for sin manglende erfaring, har tatt grundig feil. Trump er en president ute av kontroll. Han kan kanskje utsette en fiks idé noen timer eller dager, før han krever underkastelse fra kyndige rådgivere som har advart mot iverksettelsen. Han tåler ingen motsigelser eller motstand. «You are fired», er hans favorittuttrykk.

Mer enn noen gang er Trump sikker på at han kan ture frem som han vil. Når det republikanske partiet til de grader er pisket til lydighet, føler han seg trygg på at han kan bryte regler og normer etter forgodtbefinnende. Men ett sted går en grense også for et menneske som åpenbart ikke kjenner noen grense, i alle fall ikke for seg selv.

Uten å overdrive har Mitt Romney drevet en liten kile inn i forholdet mellom Det Hvite Hus og Kongressen. Han våger noe andre ikke har våget før ham, og uansett hvilke motiver man tillegger ham, står han som et hederlig unntak i historisk sammenheng.

Kan Trump bli gjenvalgt? Selvsagt kan han det. Hans største fiende er ikke det demokratiske partiet, men ham selv. Egendestruksjon er ikke ukjent blant autoritære ledere, og på lengre sikt vil Trump være en så stor belastning både for sitt eget parti og for det amerikanske samfunn og demokrati, at presidentskapet brister.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!