Politisk mot

Alle som eier et gammelt hus veit at lite eller ingenting er kjedeligere enn å måtte legge nytt tak, eller skifte yttervegger på huset. Når håndverkerne er ferdige og du omsider kan flytte inn igjen ser boligen din ut akkurat som før, og opplevelsen av å bo i den er den samme. Slik føles det i hvert fall. Det som ikke er det samme som før er banklånet ditt, som har økt betraktelig. Hvor mye morsommere hadde det ikke vært å bruke de samme pengene på et nytt kjøkken? En garasje? Eller kanskje en flott platting i hagen? Noe som både synes og merkes. Det føles unektelig som at man får mer for pengene da!

Det er ikke bare som huseiere vi lider under forestillingen om at vi får mer for pengene hvis vi kjøper nytt enn hvis vi fikser det vi har. I demokratier må våre politikere gjøre seg lekre for velgerne hvert fjerde år. Det er en grunnleggende styrke for et samfunn, men systemet er ikke perfekt. Det er nemlig all grunn til å tro at politikere som lover å gi oss noe skinnende nytt her og nå, kan ta stemmer fra dem som går til valg på å drive kjedelig, usynlig, nødvendig vedlikehold. Og da får vi jo mer nybygging og mindre vedlikehold, da.

VG avslørte for noen år siden at vedlikeholdsetterslepet på norske broer er på nærmere 20 milliarder kroner. Det er en reell fare for at broer skal ramle ned, slik som skjedde med en motorveibro i Italia i fjor. En ulykke som kostet 43 menneskeliv. Men fram til den dagen broene ramler ned, står de jo der. Og da er det mye morsommere å prioritere noe annet.

En ny bro eller vei, eller skattelette. I Roma står Pantheon fortsatt etter 1900 år, mens broer og bygninger som ble oppført i vår tid ramler sammen på grunn av sviktende vedlikehold over hele Italia. Over alt er det lettere å finne penger til å bygge noe nytt enn å fikse det man har. Dette er en gigantisk utfordring for politikken og dermed for folk.

Når det er så vanskelig å finne penger til broer, som er synlige monumenter, er det ikke vanskelig å forstå at det krever en helt spesiell form for vilje for å prioritere helt usynlig infrastruktur i milliardklassen. Oslos drikkevannsforsyning har vært en sak i bystyret i flere tiår uten at våre folkevalgte har klart å prioritere det.

Vi har visst lenge at hvis Maridalsvannet forurenses, eller ett renseanlegg blir satt ut av spill, er store deler av byens innbyggere uten drikkevann. Drikkevann! Til over en halv million mennesker. Hva kan være viktigere enn det? Jo, alt det andre våre politikere har brukt penger på, selvsagt. Ting som merkes og synes. Vannet i krana er jo der, helt til det ikke er det mer.

Nå først skjer det noe. Byrådet har lagt fram en troverdig plan for å svare på mattilsynets bekymringer og et totalls milliarder kroner skal brukes på å sikre Oslo en hoved-drikkevannskilde nummer to. Det er ingen grunn til å tro at Oslos innbyggere kommer til å føle noen spesiell takknemlighet for dette politiske motet og prioriteringsviljen. Hvis alt går etter planen vil jo ingen merke noen forskjell.

Deilig friskt vann fortsetter å komme ut av kranene våre slik vi forventer. Det er resultatet av en modig politikk vi trenger, men som ingen belønner. Mer sånt!