Politikk uten PR – klart som vann

I nyhetssending etter nyhetssending har han stått der. Vannet i kommunen hans er udrikkelig, 2000 er blitt syke, to personer døde. Det er full krise. Send inn varaord­føreren!

Legg merke til Askøy-varaordfører Bård Espelid (Askøylisten) neste gang det skal rapporteres om drikkevannsforurensingen som har rammet øykommunen utenfor Bergen. I tre uker har 65-åringen stått med kameraene på seg, svart tålmodig, vist empati og gitt oppdatert informasjon om tarmbakterien Campylobacter som ble påvist i et høydebasseng.

Sønnen til stortingsrepresentanten Mons Espelid (V) og nevø av tidenes kjendiskokk, Ingrid Espelid Hovig, er en sjelden profil. Vara­ordføreren står oppreist i stormen, sender ingen foran seg og er som renset for klisjeer og – gjerne upassende i denne sammenhengen – bullshit-ord.

Bård Espelid vet hva han snakker om. Han er sivilingeniør med bakgrunn fra klasseselskapet DNV-GL – slik at varaen i Askøys tilfelle ble valgt til å ta støyten som vanligvis tas av ordførere eller rådmenn. Synet av den trygge, godt voksne varaordføreren på Askøy framkaller assosiasjoner til en annen hendelse, en annen katastrofe som traff et lite samfunn og gjorde varaordføreren til krisens ansikt utad.

På Varhaug i Hå kommune ble det Mons Skrettinglands lodd å snakke til offentligheten etter at 13 år gamle Sunniva Ødegård ble drept for snart ett år siden. Ordføreren var på ferie og varaordføreren måtte informere, vise omsorg og prøve å gi bygda trygghet. Vara­ordføreren Skrettingland kom med sin spesielle ballast. Han mistet sønnen i en ulykke 14 år tidligere.

Tenåringsdrap er sjeldne, dødsfall som følge av forurenset drikkevann enda sjeldnere. Likevel representerer Askøy og Varhaug noe som er i ferd med å glippe for den norske offentligheten. De ansvarlige politikerne som ikke beskytter seg bak et spekklag av kommunikasjonsfolk og PR-byråer, er blitt sjeldnere.

En mellomstor kommuner som Askøy (30.000 innbyggere) har tre informasjonsmedarbeidere som har spilt varaordføreren god, men viktigst av alt: De skygger ikke for politikerne. På Askøy og Varhaug har journalistene fått snakke med politikerne i en krisetid. Det er oppsiktsvekkende at den slags er oppsiktsvekkende, men i 2019 er det uvanlig at maktkilder stiller opp og svarer på journalisters spørsmål når det er krise.

Etter dansen på Bar Vulkan og diskusjonen om journalisters håndtering av uerfarne intervjuobjekter og den særnorske tradisjonen der sitater er objekt for forhandlinger mellom kilder (i hvert fall de erfarne) og journalister, drar skribenten og Kildeutvalg-medlemmet Anki Gerhardsen i gang nok en debatt om PR-rådgivere som verner om mektige kilder. Bare så det er notert; det er bedrifter, organisasjoner og offentlige virksomheter der ute med informasjonsfolk som hjelper til med faktainnhenting og nyttig guiding for journalister.

Målet for Gerhardsens kritikk er kommunikasjonsapparatet som omgir makten, som krever kun skriftlige spørsmål og kun gir skriftlige svar – slik at toppolitikere og toppsjefer unngår avslørende konfrontasjonsintervjuer. Det er de som tar seg av sitatsjekken – fenomenet som inntreffer når uttalelser som ofte er på opptak, endres og «forbedres» i kildens favør.

Det er denne gjengen som står bak når Dagsnytt 18 vil stille politikere til veggs i vanskelige saker, og det tilfeldigvis ikke er en statsråd, stortingspolitiker eller sølle statssekretær å oppdrive. Den stadig større avstanden til kildene er som giftvann for journalistikken.

Varaordfører Bård Espelid gjør det vanskeligste en politiker kan gjøre. Han lar seg intervjue, gir ærlige svar, beklager det inntrufne og innrømmer ydmykt at kommunen hans har mye å lære. Hva et PR-byrå ville ha gjort hvis de rykket inn i rådhuset på Kleppestø på Askøy for å lede operasjonen?

De ville ikke ha løyet, slikt gjøres bare i Det hvite hus, men de ville ha dekket over, svart unnvikende på journalistenes spørsmål, fått journalister til å føle at de stilte dumme spørsmål og sørget for mye mindre tilgjengelighet. Ikke rart det – de flinkeste PR-byråene er stort sett bemannet av noen riktig flinke eksjournalister som har «gått over til den mørke siden». Mest av alt ville de ha vært opptatt av omdømmet; at kommunen kommer gjennom den vonde tiden uten at for mange synes ille om dem. Det er en PR-byrå-oppgave å få makten til å skinne når den bør skjemmes.

Politikk er å tilby rent drikkevann i kranene og tilbud om samvær, støtte og minnestunder hvis unge mennesker rives vekk. Det er voksenpolitikere som Bård Espelid og Mons Skrettingland som sørger for at Askøy og Hå framstår som kommuner i stand til å takle kriser. De to varaordførerne viser at krisenes ansikter bør være noen med ansvarsfølelse, samvittighet, erfaring og annet som ikke kan kjøpes hos et PR-byrå.