Kommentar

Pluss-folket

Hva skjer når SAS Pluss strekker seg helt bak til dassene?

Jeg smiler alltid litt når jeg går om bord på SAS. Det er nesten latter. Hva føler de, de på de gylne, første radene. De foran det lille plastskiltet som skiller oss fra dem. Og heldigvis dem fra oss. Hvorfor sitter de der?

På grunn av de to inkluderte koffertene? På grunn av «lett servering»? Eller skyldes det rett og slett at noen liker å være først? Jeg aner ikke, og jeg kan jo ikke spørre, heller.

Selv på svippturer over Hardangervidda skilles vi ad. Hva rekker man egentlig å nyte av servicen om bord på vei over Ustaoset i 900 kilometer i timen? De kommer jo og henter kaffekoppene med varm kaffe i når man nærmer seg landing.

Les også - West på lørdag: Exit er tannløst, som et slag i løse lufta

Forrige helg skulle jeg litt lenger, jeg skulle hjem fra helt nord i landet. Det hadde vært en liten mønstring med konger og statsråder der oppe, så det var ganske mange som var litt likere enn de andre som skulle hjem. På denne turen strakk SAS Pluss seg litt lenger enn vanlig.

Normalt er det kanskje 6–7 rader med sånne folk som er litt finere og som trenger både lounge og fasttrack og priority boarding. Men på denne turen sørover sto skiltet på rad 18. Det var langt flere rader med høvdinger enn indianere. Hvordan skal det gå?

Det må jo bety at det er flere som køer for å sprinte gjennom sikkerhetssjekken på fasttrack enn det er i køen for normal boarding. Og når de endelig er gjennom, blir det jo trangere i den eksklusive loungen enn det er utenfor! Og når plussfolket innser det, har jo vi vanlige for lengst gått gjennom og tatt alle plassene.

Ikke at jeg kunne se noen lounge eller fast track to heaven verken på Kirkenes eller Karmøy lufthavn. Men det visste de vel, plusserne? Jeg håper det.

Men er det ikke et godt bilde på tida? Se SK4479 som et samfunn i miniatyr, som et mikrokosmos. Alle er jo med, alle kommer fram, men noen får en brus, et plastpakka smørbrød, og man får gå av sekunder før de andre.

Eventuelt kommer man ikke fram. Uansett gjør man det sammen. Vi har tatt så godt vare på alle, at alle snart sitter på Pluss. Gerhardsen ville elsket det. Det norske sosialdemokratiet, tross dets påståtte formues- og businessfiendtlighet, har fostret så mange vellykkede at det er flere som føler at de hører til i front enn både på midten og bakerst.

Les også: – Hvorfor skal det alltid gå ut over oss? Vi er mennesker, ikke bare søppel som kan kastes på gata

Flere som ser på seg selv som litt likere, slik Orwell formulerte det, enn folket. Det folket som aksepterer 23B.

Men tenk om alle faktisk hadde kjøpt Pluss-billett? Eller om alle der ute i samfunnet hadde kjøpt privat helseforsikring? Det er faktisk et reelt politisk problem hvis så mange føler at de hører hjemme på Pluss at de ikke lenger ser poenget med å være med på spleiselaget som gir like gode tjenester for alle.

Tenk at alle bare fikk lett servering, alle måtte gjennom samme sikkerhetssjekk. Tenk en verden uten SAS Pluss! Nei. Da måtte man startet SAS Pluss pluss. Hva hadde vel livet vært uten hierarkier.

Jeg har aldri sittet på Pluss, så jeg må ty til Tord Kroknes Berg sin reiseblogg for en snikkikk inn over plastskiltet:

«Jeg har ofte opplevd at SAS ikke overholder prioritert ombordstigning og bagasje og at fast track har lengre kø i rushtiden enn den ordinære sikkerhetskontrollen. Maten du får servert om bord i Europa og innenriks er heller ikke mye å skryte av. Dette er enten billig snacks og drikke eller kalde måltider pakket inn i plast. På langdistanseruter er denne noe bedre, men fortsatt ikke i nærheten av å forsvare billettprisen».

Les også: På jobben til Sondre og Svein Ove er snittlønna litt over 300.000 kroner

Mer fra Dagsavisen