Plastiske operasjoner

Hva skal vi leve av etter oljen? Plast?

Det er blitt et hav av dem nå, alle bildene av sjødyr som er drept og ødelagt av plast. Vi oversvømmes av så mange dårlige nyheter at vi er i drukningsfare. I ferd med å utvikle krisetrøtthet.

Men verdenshavene er like ille ute, selv om det ikke gjør like stort inntrykk lenger, og selv om mesteparten av plasten ikke synes. Bare én prosent havner på strendene våre. Fem prosent flyter i overflaten. 94 prosent synker til havbunnen og er ute av syne, kanskje også ute av sinn.

Hvert eneste minutt, døgnet rundt, hver dag, havner i snitt 15 tonn plast i havet. Fortsetter vi sånn, vil det være mer plast enn fisk i havet før 2050. Det vil ta lang tid, opptil flere hundre år å bryte ned avfallet. Likevel fortsetter den jevne strømmen av søppel.

Denne galskapen er en del av forklaringen på at jordkloden snart er så forsøplet og skakkjørt at den ikke vil være i stand til å brødfø oss. Hvordan i alle dager kan dette fortsette?

Én av forklaringene er at det internasjonale systemet for håndtering av plastavfall har brutt sammen. Eller kanskje ikke brutt sammen. Det forutsetter at det fungerte på et tidspunkt. Det har det egentlig aldri gjort. Plastsøppelet som nordmenn og andre europeere putter i blå poser og sorterer, sendes ut på en lang reise. Inntil for to år siden mottok Kina 60 prosent av alt plastavfallet som ble eksportert fra Europa og USA. Så innførte de strenge restriksjoner og krav til at plasten måtte være ren og sortert. Kinas plastsøppelimport stupte. Andre land overtok som verdens søppelfyllinger. Nå har også de fått nok. Filippinene har varslet at de vil sende flere konteinere med avfall tilbake til Canada. I forrige uke kunngjorde Malaysias miljøminister Yeo Bee Yin at hun sender 3000 tonn plastsøppel tilbake til USA, Storbritannia og Canada.

«Malaysia vil ikke lenger være verdens søppeldynge. Vi vil slåss tilbake. Selv om vi er et lite land, kan vi ikke la oss herse med av rike land», sa Yeo. Regjeringen har slått ned på og stengt over 150 ulovlige og improviserte anlegg for resirkulering av plastavfall siden i fjor sommer. Nå må de rike plastforsøplerne hjelpe seg selv i sine egne nærområder. Og i all hast har et norsk forslag om bedre og strengere kontroll med den internasjonale eksporten av plastsøppel, blitt vedtatt av 187 land.

Det globale plastsøppelsystemet er så dårlig at Aksel Fridstrøm i Minerva kom fram til at for en norsk forbruker er det like greit å slutte å sortere plast og bare hive det i restavfallet. Det er en god spissformulering. Men ikke helt presis. Det som ikke blir sortert, forbrennes sammen med resten av søppelet. Det gir store CO2-utslipp. Og siden det ikke gjenvinnes, minker heller ikke etterspørselen av nyprodusert plast. Derfor er det et problem at to tredjedeler av plastsøppelet i Norge ikke sorteres i det hele tatt.

Det som virkelig vil hjelpe, er å redusere plastforbruket dramatisk. Men det er det motsatte som skjer. Forbruket av plast øker raskere enn den økonomiske veksten. Her er vi ved det virkelige paradokset: Hvorfor skyter produksjonen av plast til himmels når vi samtidig er i ferd med å drukne i plast vi ikke klarer å kvitte oss med?

It’s the economy, stupid. De som antakelig tenker aller mest på hva vi skal leve av etter oljen, er de – eller vi – som rent faktisk lever av olje. Svaret er visst at vi skal fortsette å leve av olje, bare på en annen måte.

Mens behovet for og etterspørselen etter olje og gass til drivstoff, spesielt innen transport, synker for hver elbil som ser dagens lys, vokser bekymringsrynkene i pannene til oljebransjens menn og kvinner. Det er ikke hyggelig å sitte på millioner av tonn fat med en vare som verden ikke kan fortsette å bruke dersom vi skal unngå klimakatastrofen.

Det er her plasten kommer inn. Vårt eget Equinor er blant dem som ser lyst på mulighetene for en rask vekst i etterspørselen etter plast i årene som kommer. Plast lages jo i hovedsak av olje og gass. Verden over har oljeselskaper investert milliarder i petrokjemiske fabrikker som kan omdanne olje og gass til plast.

I en artikkel i Energi og klima skriver Anne Jortveit at «Saudi Aramco, verdens største oljeselskap når det kommer til reserver, har de siste årene investert stort innen petrokjemisk industri og raffinering for å sikre langsiktig etterspørsel og maksimere verdien av råolje. Planen er å doble produksjonen av petrokjemikalier innen 2030».

Det er altså ikke så enkelt som at markedet er en dårlig herre, men en god tjener, slik Jens Stoltenberg så ofte sa. Når det kommer til miljøspørsmål er markedet en utro tjener. Økonomisk vekstlogikk og global, utøylet kapitalisme henger ikke sammen med bekjempelse av miljøtrusler – i alle fall ikke når det er gode penger å tjene på å ødelegge miljøet.