Piknik med døden

– Nei, verden går til helvete. Det er umulig å stoppe klimakatastrofen, utbrøt en av oss et sted på E18 østover. Dystopien traff oss som en bolt i panna sånn cirka ved Mysen. Volvoen med en listepris på rundt en million, tok oss uberørt videre inn i mørket.

Elefanten i rommet hadde lurt seg med i bilen.

Så var det igjen tid for den faste gutteturen. Hver høst siden 2008 har en engere krets dratt inn i den svenske skogen. En av oss er blitt femti, en annen stirrer rovdyret i øynene. Neste år, hvisker han, knapt hørbart. Det lille, røde huset i den trange åpningen i den store skogen, ligger der uforandret hvert år. Det er vårt felles minste multiplum. Et kjapt statusmøte i livets prosjekt. Litt gråere for hvert år.

Vi gjør det samme. År etter år. Det vil si ingenting. Men det er noen faste innslag. Øl på trammen. Den første timen, kanskje to, er magisk. Avmelding. Vi ankommer i samme rekkefølge hvert år også. Først en liten gjeng. Så en serie med etternølere. De med ordentlige jobber. Klemmer vi hverandre litt hardere for hvert år? Vitende om at det er en ikke-fornybar ressurs, dette livet?

2008? For noen av oss var det før barn. Vi var alle i 30-årene. Nå er vi hvite menn som pusher 50. En pusher 60. Kvinner ble til barn, barn ble til tenåringer, og nå er tenåringer blitt studenter. Årets nyhet var at ungene hadde flyttet hjemmefra. Fått kjærester. Hadde sex. I det røde huset har tida stått stille. Det hvite avlange kjøkkenbordet er intakt, men livet rundt det, galopperer av gårde. Det er bare å holde fast, og nyte turen.

Offensiviteten fra 30-årene er borte. Stinget i diskusjonene er svakere. Når whiskyen settes på bordet, kommer det et unisont stønn. Det nippes tappert. Noen gjemmer seg bak Morgenbladet. Søvnen truer oss alle før midnatt. Det er med dårlig skjult stolthet noen forteller at de holdt ut til halv to. Men posene med Bridgeblanding gikk ned på høykant. Dem er det ingen som egentlig vil snakke om. De er for talende til at det er til å holde ut.

Offisielt er det «sopptur», men mest er det flukt. For den macho av oss, han med jobb på helikopter, som redder liv på opprørt hav og fra ild, han syns termen «sopptur» er litt pinlig. Vanskelig størrelse å kommunisere på jobb, som det heter. Som spinning. Eller hekling. For oss andre fem, vi som sliter bak tastaturet hver dag, er «sopptur» til å leve med. Det er jo skauen. Og i skauen er det dyr. Kanskje farlige dyr. Omverdenen kan umulig motbevise det. Det er minst hoggorm. Terrenget kan være ulendt. Det er ikke det, men det vet jo ingen. Spisse steiner. Forrædersk glatt jord. Det er i hvert fall hjortelusfluer der og de er skikkelig leie å bli kvitt, kan jeg love. Nei, «sopptur», holder for oss. Og vi tar på det vi har av villmarksutstyr selv om vi skal sitte inne på et kjøkken i to døgn.

Elefanten i rommet er klimaet. Og kanskje litt døden. Den lille kilevinken av virkelighet som ligger og lurer under alt. Som med flathånd forteller deg at alt er i endring, at alt rundt oss nå er badet i et pussig, skummelt lys. Det preger samtalen. Klimaet er en av disse omliggende faktorene som har endret seg så dramatisk. Selv om kjøkkenbordet er det samme. Fra å være helt ute av hodene våre i 2008 til gradvis å ta mer plass. I år var elefanten egentlig ikke noe godt bilde. Ikke sterkt nok, lenger.

Et bedre bilde er banjogutten i filmen «Piknik med døden», den tannløse, banjoinsisterende bushwackeren, som ikke gir deg ørens fred. Hvis klimpring setter seg i hodet. Melodien du ikke klarer å bli kvitt.

Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur.