Penger, selvfølgelig

«Exit» er blitt TV-serien alle snakker om denne uka. Dette er godt gjort, siden det er veldig mange TV-serier å snakke om.

Det går ikke lenger an å slå på radioen uten at noen snakker om en ny TV-serie de har brukt hele natta på å se.

«Exit» er en TV-serie som forteller om fire utagerende finansmenn. De har mye penger, og har tenkt å bruke dem. De bruker penger på en måte som nærmest gjør vondt å se på, ikke av misunnelse, men fordi man nesten blir glad for å ha for lite penger til å feste sånn som disse. Hvorfor heter det egentlig «stinkende rik»? Vi skjønner det når vi ser tilstanden til finansmenn som kryper opp trappene til soverommet i grålysningen.

Les også: Nå koser vi oss fælt, dere!

Dette er de menneskene som «bor i den riktige åsen/i villa til én million», som Inger Lise Rypdal sang i «Si hva du tenker min kjære» for 50 år siden. Nå har de rusmidler for en million liggende i safen. Ordentlige finansfolk har stått fram og tilbakevist at det er sånn i virkeligheten. Sånn var det etter «Heimebane» også, trenerne i eliteserien fikk et svare strev med å forklare at ikke alle blant dem er kvinner. Som journalist er synspunktene lette å forstå. Etter den nye serien Flåklypa-filmer må jeg igjen og igjen minne om at ikke alle kan sammenlignes med Frimand Pløsen og Melvin Snerken. Ikke alle.

En gründer har skrevet et innlegg på nrk.no fordi han mener vi må heie på dem som lykkes og blir rike. Det vises til Olav Thon og Petter Stordalen og alle virksomhetene de har startet. Men disse skiller seg ut fra «Exit»-folkene, som aldri har startet noe som helst. Bare flyttet rundt på penger, som de kaller det selv. Dette minner meg om en favorittscene fra den systemkritiske fortellingen «Mary Poppins», slik den ble spilt på Folketeateret for noen år siden. Her møter vi en av disse finansmennene, i banken for å be om enda mer penger, til enda flere investeringer, for å kunne bli enda rikere. Banken er skeptisk, og spør hva som er investorens endelige produkt? – Hva tror du? Penger, selvfølgelig, svarer han, overbærende.

Jeg synes «Exit» er best på å minne oss om at lykken ikke kan kjøpes for penger. Eller som en engelsk dikter en gang formulerte det: «Money can’t buy me love». Dette har vi visst lenge. «Tror dere at de som har mest penger er de lykkeligste», spurte jeg barna mine den gangen de var små. «Neeei», svarte de, «men heller ikke de som har minst».

Det jeg derfor helt alvorlig talt er veldig lei av, er selvfølgeligheten i at børsmeklere fortjener å tjene ti ganger mer enn sykepleiere. De rike snakker om hardt arbeid, stort ansvar og umenneskelig risiko. Å bli rik er rett og slett for jævlig, og må ha sin pris. Jeg har ikke sett siste episode av «Exit» ennå, noe skal man jo ha å glede seg til, men det aner meg at denne rikdommen også har sin pris i overført betydning.