Pengemaskinen

Høsten 2006 jobbet denne spaltist i en stor norsk bank da regjeringen Stoltenberg la fram den største skattereformen siden 1992.

Det gamle systemet hadde blitt veldig skjevt.

Folk i frie yrker, som advokater, leger og TV-programledere, misbrukte «delingsmodellen» og organiserte seg slik at de fikk inntekten sin beskattet som kapital i stedet for lønn.

De slapp dermed unna med vesentlig lavere skatt enn det vanlige folk med vanlige jobber måtte betale. Noe måtte gjøres. Arbeid og kapital bør beskattes likt slik at det blir færre muligheter til «smarte» tilpasninger.

Les også: Noen butikkeiere mener en tastefeil skal behandles som tyveri

Ressurssterke folk bør bruke kreftene sine på å skape verdier og arbeidsplasser, ikke på å omgå skattesystemet. Det ble gjort flere endringer.

Noen skatter og beregningsgrunnlag ble satt opp og andre ned. I sum fikk alle grupper lavere skatt som følge av reformen.

En av endringene var å innføre utbytteskatt. Denne var dessverre varslet i god tid så vi som jobbet i bank kunne dermed se et underlig teater høsten 2006.

Penger er som vann, de finner alltid minste motstands vei. Folk med store formuer tok den høsten ut store ekstraordinære utbytter. Så opprettet de holdingselskaper over en lav sko.

Bankene var mer enn villige til å hjelpe til med dette.

Deretter lånte de formuende sine egne utbyttepenger til sine egne holdingselskaper. Slik etablerte de pengemaskiner som helt lovlig kan utbetale skattefrie penger til eierne sine i all framtid.

Har du for eksempel 50 millioner i et slikt selskap, kan du betale deg selv nærmere en million kroner i året, uten å betale en krone i skatt. Har selskapet investert formuen i aksjer eller eiendom så kan denne maskinen kjøre i all evighet.

Hvordan kunne en sosialdemokratisk regjering lage et slikt innenlandsk skatteparadis for de rike, spør du kanskje?

Og det er godt spurt. Svaret er heldigvis også godt, men som alltid, sammensatt.

Les også: Pappa, kan du ta denne papirpengen og vippse meg pengene?

Et godt skattesystem vil alltid ha enkeltelementer som ikke er optimale. Enhver skatt vil dessuten alltid ha en eller flere ulemper som kan kritiseres.

Skatt må vi likevel ha for å finansiere sivilisasjonen vår, så da blir målet å lage et system som i sum blir så rettferdig og effektivt som mulig.

Grunnleggende for det norske systemet er at vi skal ha et næringsvennlig system med bredt skattegrunnlag og lave skattesatser.

Det skal helst ikke bety noe for skatten din om du organiserer selskapet eller arbeidet ditt på den ene eller andre måten. Slik får vi færre tilpasningsmuligheter og mindre byråkrati.

Norge har dessuten mange ulike skatter. Det er nyttig fordi det er lettere å tilpasse systemet til en skiftende virkelighet hvis du kan gjøre mange, små endringer heller enn få og store.

Les også: Rosastreiken var en veldig synlig suksess

Dermed tilbake til Pengemaskinen fra 2006. Daværende finansminister Kristin Halvorsen visste godt at den muligheten oppsto.

Det som rettferdiggjorde den, var at systemet som helhet ble bedre, samt at formuesskatten sørget for å tette skattehullet slik at også de rikeste med sine holdingselskaper får lov til å bidra med litt skatt til fellesskapet.

Det gamle systemet var bedre i teorien, det nye var bedre i praksis.

Å unngå nullskatteytere er kritisk for at folk i landet vårt skal slutte opp om det prosjektet en velferdsstat er.