Pandemiar fører til endringar

Velferdsstaten som eksportvare – også til fattige land?

Sosiale tryggingsnett veks no fram i ei rekkje utviklingsland. Å byggje opp og støtte dei er effektiv og målretta bistand, og det er forankra i berekraftsmåla til FN.

No kan det bli ein viktig del av norsk utviklingssamarbeid.

Les også: Opposisjonen om kulturbudsjettet: – Dette er svært puslete, Raja

Ein viktig skilnad mellom rike og fattige land er at så å seie alle rike land har omfattande sosiale tryggingsnett for innbyggarane våre. I Nord-Europa er desse tryggingsnetta særleg sterkt utvikla og institusjonaliserte. 

I Noreg kallar vi det velferdsstaten. I Sverige seier ein folkhemmet, i Tyskland Sozialstaat. Men også i andre land i Sør-Europa, Nord-Amerika og Asia er ulike former for sosiale tryggingsnett utbreidde.

I velferdsstaten er vi vande til gratis eller billege tenester: helsehjelp eller skule. Andre ordninger handlar om å overføre pengar til menneske i ein vanskeleg situasjon.

Dagpengar, barnetrygd og sosialhjelp er kjende døme frå vårt eige land.

I fattige land har sosiale tryggingssystem vore lite utbreidde, kanskje med unnatak av direkte overføring av pengar til fattige menneske.

Då snakkar vi ikkje om at den tidlegare keisaren i Etiopia Haile Selassie skal ha kasta gullmyntar ut av bilen mens han blei køyrd rundt i hovudstaden Addis Abeba, men moderne system som kan likne på sosialhjelp.

I Afrika sør for Sahara hadde berre 18 land slike ordningar i 2000 – no har 45 land det. Likevel er berre ein femdel av innbyggjarane dekte.

Dette er no i endring. Den viktigaste grunnen til det er at slike ordningar er ein suksess.

Les også: Ny og kraftig smittebølge – høyeste antall koronadøde på en dag i Spania siden april

Eit av dei store systema for å overføre kontantar finn vi i Brasil. Ordninga «Bolsa Familia» er retta mot fattige familiar. Motytinga er at borna er i skulen og blir vaksinerte. Programmet har ein positiv effekt når det gjeld å redusere ulikskap i landet. Det fekk enorm merksemd tidleg i 2000-åra – og spreidde seg.

I Malawi får familiar som er rekna som ultrafattige og med avgrensa arbeidsmoglegheiter, i gjennomsnitt 8 dollar per månad. Pengane blir utbetalte lokalt mot merking av identitetskort.

Programmet omfattar drygt 300.000 familiar.

Undersøkingar viser at mottakarane brukar pengane til mat, til å kjøpe husdyr, til å sende born på skulen og til å kjøpe medisinar. Dei som fekk denne kontantstøtta, hadde fleire måltid, betre helse, fekk færre undervektige born og mindre innslag av barnearbeid.

Dette er to døme. Kanskje fordi denne typen bistand – å gje folk pengar rett i handa – kan verke provoserande, er desse tiltaka svært grundig evaluerte.

Sosiale tryggingsnett står fram som eit av dei mest effektive tiltaka for å redusere fattigdom. Over 20 års forsking og evaluering har dokumentert at:

Land som har slike ordningar, har klart å løfte mange mennesker ut av fattigdom. Dei aller fattigaste har blitt mindre fattige.

Kontantoverføringar og bruk av verdikupongar kan føre til auka tilgang på mat og bidra til matstabilitet. Dette har også blitt vurdert som meir effektivt enn matdistribusjon.

Både kontantoverføringar med og utan vilkår fører til høgare skuleregistrering og deltaking. Bruken av helsetenester har også auka for mødrer og barn.

Kontantoverføringar har, mot det mange trudde, ikkje gjort fattige mindre motiverte til å arbeide. Ein kan snarare seie at evna deira til yrkesdeltaking aukar, til dømes som følgje av betre helse og ernæring.

Inntektsauke på individ- og hushaldsnivå er ein godt dokumentert effekt.

Les også: «AOC» rystet over manglende smittevern: – Hver samling er en potensiell superspreder

Ein makroeffekt på økonomisk vekst har ein derimot ikkje klart å måle. Slike tiltak er med andre ord berre ein liten del av det land må gjere for å utvikle seg.

Dei positive forskingsresultata førte til at dette er inkludert i berekraftsmåla til FN. Berekraftsmål 1.3 slår fast at det er eit mål å «innføre nasjonalt tilpassa ordningar for sosial tryggleik for alle, inkludert minimumsstandardar, og innan 2030 nå dei fleste fattige og sårbare».

Så kom pandemien og førte til ein kraftig ekspansjon i ulike sosiale tryggingsprogram.

Heile 195 land har til no innført, tilpassa eller planlagt covid-19-responsen sin. Dette når til saman ut til over 1,1 milliard menneske. Særleg tre faktorar bidreg til å forklare den sentrale rolla sosiale tryggingsnett spelar i covid-19-responsen.

For det første kan kontantutbetalingar erstatte inntektstap, motverke dei økonomiske konsekvensane av pandemien og avgrense smittespreiing. For det andre gjev sosiale tryggingsprogram gode effektar på mattryggleik, og auka tilgang på utdanning og helsetenester – også i kriser. For det tredje er store delar av infrastrukturen på plass.

Aukande digitalisering og ikkje minst utbreiinga av mobiltelefoni har bidrege til å effektivisere utbetalingssystem.

I statsbudsjettet for 2021, som kom i går, presenterer regjeringa og utviklingsministeren si satsing på dette: «Bistand kan ikke bøte på hele den økonomiske krisen, men dersom den brukes strategisk og innovativt, kan den bidra til å skape et sosialt sikkerhetsnett for de mest marginaliserte.

Som del av dette vil regjeringen øke bruken av kontantoverføringer og prioritere tiltak som sikrer utsatte barn tilgang til skolemat gjennom krisen.»

Tida er inne. Pandemiar fører til endringar.

Spanskesjuka bidrog til innføring av velferdsordningar. Svartedauden reduserte makta til storbøndene og endra eigedomsforhold. No kan covid-19 bli moglegheita som får oss til å styrke sosiale tryggingsnett som kan avskaffe fattigdom.