Kommentar

På tide med revisjon av debattformatene

Er det bare meg, eller er det flere som river seg i håret over hvordan TV- og radiodebattene har utviklet seg?

Jeg tror vi er flere. En gjenganger i samtaler med kolleger og venner handler nemlig om en felles frustrasjon over hvordan ledende radio- og tv-debatter i stadig mindre grad bidrar til å få fram kunnskap og løfte de viktigste spørsmålene. Det handler om alt fra hvilke saker som løftes, hvordan de diskuteres og ikke minst sammensetningen av debattdeltakere i programmene.

Så må vi jo spørre oss om det virkelig var så mye bedre før. Historisk har debattformatet på tv og radio vært en viktig demokratisk ventil for meningsbrytning i samfunnet. På tv går det tilbake til 1961 da nyhetsorganisasjonene primært var en kanal for politiske partier, mens ordskiftene foregikk med lite styring fra programlederne. Dette ga politikerne mer tid til å fremføre resonnementer og det var færre avbrytelser.

Innvendingen var at det var langtekkelig og kjedelig å høre på de innøvde og lange innleggene til politikerne. Å utvikle nye formater var derfor på sin plass. Ifølge Makt- og demokratiutredningen som ble lagt frem i 2003 var det først fra 1981 at journalistene fikk en mer agendasettende rolle. Det bidro også til at debattformatet gradvis endret seg med mindre vekt på nøktern politisk ordveksling.

Les også: Støre refser krisepakke: Glemmer unge og kommunene

Opp gjennom har jeg da også lært mye av programmer som Politisk kvarter, NRK Debatten og Dax 18 på NRK. Konsensuskulturen har vært så sterk i mange viktige spørsmål at det har vært forfriskende å få fram uenighet og temperatur i sakene. Debattformatet tjener sin hensikt dersom formålet er å få fram forskjellige saklige synspunkter i en sak. Gjennom å belyse temaet fra ulike sider blir det enklere for publikum å gjøre opp sin egen mening.

For at formatet skal virke opplysende for publikum er det viktig at noen grunnregler følges. For eksempel at det er fokus på sak, ikke person. At man forholder seg mer til fakta enn til følelser, og setter ned foten når noen utfordrer fakta. Debattleder skal være nøytral og utvise respekt, det samme gjelder debattantene seg imellom. De stiller spørsmål som skal bidra til å tydeliggjøre argumentasjonen slik at seerne og lytterne får best mulig informasjon, som i sin tur gjør dem i bedre stand til å ta informerte valg. Slik kan debattene også være med på å styrke demokratiet.

De siste årene har jeg imidlertid merket en dreining i dette, som for min del har gjort at disse debattarenaene oppleves som stadig mindre lærerike og interessante. Det handler om flere ting, men starter ofte med redaksjonenes valg av saker.

Les også: E-helseloven får ikke flertall på Stortinget

Jeg mener nemlig at debattredaktører stadig oftere velger temaer med følelsesmessig sprengkraft og dermed bidrar til å forsterke det som framstår som oppkonstruerte debatter på bekostning av viktigere saker med større konsekvenser for folk og samfunnsutviklingen. Saker ser ut til å bli valgt på grunnlag av hva som får mye klikk i sosiale medier - kanskje i den tro at det vil generere flere lyttere.

I tillegg er fokuset ofte på person snarere enn sak, spesielt i saker som vedrører enkeltskjebner. Personlig erfaring sidestilles med sannhet, slik blir vi sittende å ta moralsk side i konflikten, uten å nødvendigvis forstå sakskomplekset. Dette gjelder blant annet ofte i saker som er betente fra før, eksempelvis vedrørende innvandring, klima og sikkerhetspolitikk.

Formen på diskusjonen er imidlertid også en utfordring, etter min mening. Gjentatte avbrytelser og hakkete form går på bekostning av god meningsbryting. Som om vi har blitt mer opptatt av kontroverser og motsetninger enn saklige argumenter. Kanskje vel så er tendensen til å sammenstille fakta med mening. I en tid hvor forskning og fakta i større grad undergraves og delegitimeres, er dette blitt en reell utfordring og et problem for demokratiet der det er essensielt at politiske beslutninger nettopp bygger på godt kunnskapstilfang.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

En overlappende problemstilling handler om hvordan debattredaktørene setter sammen paneler og sammenstilling av deltakere. Et slående eksempel var fra forrige uke under Dax18-debatten mellom seniorforsker ved NUPI, Julie Wilhelmsen og forsvarspolitisk talsperson for Høyre, Hårek Elvenes. I en diskusjon om Nordområdene, NATO, Russland og USA gjorde Wilhelmsen rede for noen av sine forskningsfunn basert på russiske medier og hvordan Kreml tolker den eskalerende situasjonen.

Hennes budskap handlet om å formidle hvordan økte spenninger mellom øst og vest blir tolket og forstått på russisk side. Det var med andre ord ikke hennes egne vurderinger, men hennes tolkning av hvordan Kreml responderer på vår politikk. Elvenes forholdt seg imidlertid ikke til henne som forsker, men som politisk motstander. Resten av debatten bar preg av dette – uten at publikum ble særlig mye klokere. Å sette en politisk talsmann sammen med en forsker for å debattere den sikkerhetspolitiske utviklingen i et område er i seg selv ganske spesielt.

Les også: «Høyre drar landet til høyre – alt tilsier at det er feil vei»

De har naturlig nok svært ulike innganger til dette feltet; forskningsformidling versus politikk. Istedenfor å skape en debatt som belyser en sak faglig fra ulike perspektiver eller sider, tjener den som et skoleeksempel på et panel som snakker fullstendig forbi hverandre, blant annet fordi de i kraft av sine stillinger har helt ulike mandater og formål med debatten. Her kunne redaksjonen tatt en enkelt grep ved å invitere en politiker til. Da ville forskeren i større grad kunnet være en faktafremviser når politiske ideologier skjerpes mot hverandre.

Mediene besitter mye av den agendasettende makten i samfunnet. De er således sentrale aktører i det norske demokratiet. Et velfungerende demokrati forutsetter en oppegående befolkning. NRK er i en særstilling her og kan fungere som et flaggskip for både mer opplyst dialog og debatt. Det fordrer at debattformatene tar mål av seg å overgå debattene som florerer på sosiale medier og tilbyr mer kontekst. Verden er mer uoversiktlig og komplisert enn på lenge, rikskringkastingen burde som ledd i sitt opplysningsarbeid i større grad formidle noen av disse komplekse sammenhengene. Folk er ikke så dumme som vi tror!

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Mer fra Dagsavisen