Overlegen

Når vi virkelig trengte overnasjonalitet, er den under angrep. Det kan være katastrofalt for dem som velger å snu ryggen til verden nå.

Men hva gjør egentlig Verdens helseorganisasjon? Jeg har fått spørsmålet noen ganger den siste tida og slitt litt med å svare. Jeg kan svare at de er noen racere på vaksinasjonskampanjer i land med et dårligere helsetilbud enn oss, jeg kan si at de befolker en masse kontorer i Genève i Sveits, og derfra holder et øye med hele verdens puls og allmenntilstand.

De fleste har fått med seg at de også holder pressekonferanser og kommer med råd. Spesielt etiopieren Tedros Ghebreyesus, et vanskelig navn alle redaksjoner burde ha lært seg å stave nå.

Onsdag i forrige uke hadde han den tunge jobben å erklære en global pandemi, et ord den ellers sindige legen gjerne holder seg unna. Men hva gjør de egentlig, bortsett fra å sitte der og mane til innsats og ro, alt på en gang?

Verdens helseorganisasjon (WHO) ble stifta i 1948 og hadde de første årene fokus på sykdommer som malaria, tuberkulose og smittsomme kjønnssykdommer.

De skulle også ha et fokus på barne- og mødrehelse og sanitære forhold for alle. Selv om vi dessverre fortsatt sliter med noen av disse sykdommene har organisasjonen hjulpet stort med å få barnedødeligheten kraftig ned. WHO har stått i front for å vaksinere alle barn i verden mot blant annet meslinger og polio. Og det er kanskje den største suksessen vår verden har oppnådd, uansett sektor.

Allikevel er WHO en ganske beskjeden organisasjon, med få fullmakter. Alt i 1969 begynte den å overvåke pest og kolera, og noen sykdommer til, som tyfus og gulfeber. Ti år senere kunne organisasjonen erklære at man hadde utryddet den fryktede virussykdommen kopper. Så kom 1980-tallet og et helt nytt virus – Hiv – som forårsaket sykdommen Aids.

Rundt årtusenskiftet ble det klart at man også kom til å få en ny utfordring: Folks endrede reisevaner og globaliseringen av handel økte hastigheten virus, parasitter og bakterier kunne reise med. Der man før fulgte opp lokale utbrudd og hjalp land med sårbare helsesystem å gjennomføre folkehelsekampanjer, ble det snart klart at de måtte ta en større koordinerende rolle.

De siste årene har WHO hatt helt nye kriser å forholde seg til. I 2002 dukket koronaviruset SARS opp. I 2009 kom svineinfluensaen. I 2012 var det koronaviruset MERS. I 2014 brøt det ut en ebolaepidemi i Vest-Afrika, og like etter spredte Zika-viruset seg i Latin-Amerika. I samme periode hadde man også tre utbrudd av fugleinfluensaen. Alle disse sykdommene er for øvrig fortsatt med oss, og kan være i omløp eller få nye utbrudd når som helst.

Disse internasjonale utbruddene har gitt WHO økt relevans. Ikke minst har det vært viktig å samle erfaringer, både erfaringer med de spesifikke virustypene, men også erfaringer om oss, om hvordan mennesker og samfunn reagerer når smitten er løs.

For forskjellige epidemier, utvikler seg på forskjellige måter, på forskjellige steder. Smitteverntiltak som virker ett sted kan ha begrenset eller ingen effekt et annet sted. Det avgjørende er derfor at informasjon om hvordan dette skjer samles inn og gjøres tilgjengelig, og her har WHO en nøkkelrolle.

Mens organisasjonen i tidligere tider tok en aktiv rolle på bakken, er oppgaven deres nå å veilede og gi nasjonale myndigheter den statistikken og kunnskapen de trenger ved et utbrudd. Det betyr også at det for hver epidemi, utbrudd eller pandemi, så samles det kunnskap.

Med andre ord, i den situasjonen vi er i Norge nå så kan vårt Folkehelseinstitutt trekke veksler på kunnskap WHO har samlet. Blant de tingene man har lært mye om i disse krisene er smittesporing, som norske myndigheter drev med nå i en tidlig fase for å bremse smitten. Helsedirektoratet har også brukt WHOs definisjoner på faser i utbruddet, og rullet ut tiltak ut ifra det.

Det paradoksale er selvsagt at i en tid hvor vi virkelig trenger den type overnasjonalitet som WHO representerer, så kommer den også under angrep. I årets første måneder, da epidemien så ut til å begrense seg til deler av Kina, snakket flere vestlige ledere om et «kinesisk utbrudd» eller en «kinesisk sykdom».

Da det så ut til å bli alvor utenfor Øst-Asia, ba WHO verdens myndigheter om å ikke omtale Covid-19 i «diskriminerende ordelag». En av dem som allikevel fortsatte med dette var Italias tidligere innenriksminister Matteo Salvini. Derfra har det nå blitt stille, men i USA har president Donald Trump utmerket seg ved å skylde på andre land eller områder, senest da han stengte flytrafikken til Europa.

Selvsagt er det innafor å snakke om hvordan smitte spres, eller redusere trafikk fra utsatte områder, problemet er når man tar i bruk en retorikk som gjør folkeslag eller grupper til selve problemet. Da risikerer man å la seg styre av gale forutsetninger, og da risikerer man også at folk flest lar sinne og panikk gå ut over de man anser som syndebukker.

Man risikerer også å avskjære seg fra hjelp som det internasjonale samfunnet kan tilby. Et eksempel er nå at Kina har sendt hjelp i form av utstyr og erfarent personell til Italia.

Man kan også risikere at man underkjenner den kunnskapen som de som har vært rammet før oss, har opparbeidet seg. Norge har hele tida vært sterkt engasjert i arbeidet med å bygge opp WHO og dets organisasjon i Genève. Det skal vi være glade for nå.