Ordene vi bruker

PERSPEKTIV: Vi må ha mot til å søke etter det som er sant om terroren 22. juli – og mot til å si det høyt og tydelig.

I ni år nå har vi markert angrepet og drapene på uskyldige mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya med samling foran Høyblokka på formiddagen, etterfulgt av gudstjeneste i Oslo Domkirke og markering på Utøya på ettermiddagen.

Til vanlig har vi uttalt oss om markeringen i forkant av 22 juli. Her vil jeg dele noen tanker i etterkant, med særlig tanke på at det er under ett år igjen til 10-årsmarkeringen i 2021.

Hvordan forstår vi terroren, hvor kom hatet fra, hvilke ord bruker vi, og hvilke lærdommer kan vi trekke?

Les også: Geir var blant de første fra politiet på Utøya: – Vi gikk av båten og rett inn i en krigsfilm (+)

Fra markeringen i år sitter noen hovedinntrykk igjen. Det sterkeste er budskapet fra dagens AUF-leder, Ina Libak, som selv overlevde terroren på Utøya.

Ina deler med oss hvordan hun har gått fra å ikke ville snakke om det som skjedde med henne, til nå å fortelle åpent den rystende historien om hvordan hun ble skutt fire ganger. Om hvordan hun først mente kafébygget, der 17 unge ble skutt og drept, burde rives, til at hun nå helhjertet forsvarer at deler av bygget er bevart, på innsiden av det nybygde Hegnhuset, bygningen som av avisen The Guardian ble utpekt til et av verdens ti viktigste nybygg i 2018.

Inas poeng, i innlegg og intervjuer, var dette; vi må snakke sant om det som skjedde.

For tiden som går, og ordene vi bruker, kan ta tak i det som var sant, og dreie rundt på det. AUF har siden 2011 tatt et stort ansvar for at vi som fellesskap skal unngå nettopp det. Oppgaven har ikke blitt noe mindre i årene som har gått, og den krever at vi alle tar vår del av ansvaret.

Historien er full av eksempler på fornektelse av sannheten.

Kort tid etter angrepet 22. juli 2011 sirkulerte innlegg på nettet der drapene ble beskrevet som konstruerte, som et påfunn. I de sosiale medienes tid er det sterk grobunn for konspirasjonsteorier. Vi må hegne om det som faktisk hendte så realistisk og ekte som mulig. På Utøya kan du se og ta på kulehull i veggene. Fortsatt er det synlige sår i Høyblokka i regjeringskvartalet.

Begge deler må vi ta vare på. De må ikke pensles eller sparkles over.

Les også: AUF nekter ytterligere utsettelse av Utøya-minnesmerke: – Vært en tung påkjenning

Så er det ordene vi bruker. Fra tid til annen dukker det opp stemmer som sier at «det er godt terroren ikke har rammet Norge». Flere av dem vil jeg anta i beste mening. De tenker gjerne på bilder fra angrep i Paris, Brussel, London eller andre åsteder der voldelige islamistiske ekstremister har rammet sivile og uskyldige.

Da må vi gjenta og forklare; terror har rammet Norge, på en gjennomtenkt og grusom måte – med et presist høyreekstremt tankegods som motivasjon. Ja, sannheten i Norge er at politisk motiverte drap nesten uten unntak er kommet fra høyreekstremt hold.

Nå skriver også PST i sin åpne trusselvurdering at økt omfang av radikalisering til høyreekstremisme er sannsynlig, og at det fortsatt vurderes som mulig at høyreekstreme vil forsøke å gjennomføre nye terrorhandlinger i Norge.

I sin tale foran Høyblokka 22. juli i år sa Erna Solberg at «det var fellesskapet og friheten vår som ble angrepet den mørke julidagen i 2011».

Jeg tror hun har rett i at vi som var i Norge den mørke julidagen i 2011, følte at hele felleskapet ble rammet og rystet. Og ja, det ble opplevd som et angrep på friheten. Det kom svar fra det brede felleskapet, fra alle partiene på Stortinget og fra folk i tusener, i rosetog, i begravelser og gjennom andre markeringer. Men likevel; er disse ordene presise nok for å komme nærmere sannheten bak terroren – og trekke nødvendige lærdommer?

Jeg mener svaret er nei.

Min opplevelse ved årets markering er at det var Kari Veiteberg, biskopen i Oslo, som var mest presis i sin tale i Domkirken. Veiteberg sa: «Det var eit målretta angrep mot arbeidarrørsla, mot solidariteten, og mot trua på at alle menneske, same kva tru og livssyn og hudfarge vi no har, er like mykje verd».

På denne måten kom biskopen nærmere det som er sant; målet for angrepet var ikke tilfeldig; det skulle ramme det norske demokratiet gjennom å ødelegge regjeringskvartalet, og det skulle ramme Arbeiderpartiet gjennom å drepe AUF-ungdommen. Gjerningsmannen selv etterlater ingen tvil om det.

Han skriver og begrunner det detaljert i sitt manifest. Tankegodset lever på nettet, det er gjentatt og videreutviklet, som av gjerningsmannen bak angrepet på moskeer i New Zeeland.

Les også: SV-politiker om «combat mindset» i norsk politi: – Det er ikke et slikt politi jeg ønsker meg (+)

Han som drepte søsteren sin og angrep moskeen i Bærum for ett år siden, ble formet av de samme ideene.

Vi skal, som Solberg sier, hegne om felleskapet og demokratiet når noen prøver å splitte. Men i månedene som gjenstår til 10-årsmarkeringen, bør vi gjøre en ekstra innsats for å bruke ord som kommer tettest på det som er sant.

Arbeiderbevegelsen og dens bærende ideer har alltid skapt motstand.

Det er på et vis naturlig for ideer om likhet og rettferdighet som utfordrer privilegier og andre maktforhold. Men hva er det som gjør at motstand blir til hat, og hat blir til drepende handling? I månedene frem til tiårsmarkeringen av det verste terrorangrepet i Norge siden andre verdenskrig må vi ha mot til å søke etter det som er sant om terroren 22. juli – og mot til å si det høyt og tydelig.

Vi har erfart at det kan være kort fra holdning til handling.

Vi må legge vekk det som måtte være av berøringsangst og våge å stille spørsmålene og søke så ærlige svar som vi kan.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.