Debatt

Opprørets time

Jo da, vi elsker dette landet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dagen etter fest pleier som regel å være litt trang. Når dette leses er jeg sikkert litt småkvalm og sliten, men jeg skal ikke klage. 18. mai utstås i takknemlighet.

Og det er ikke bare en rik pavlova man har å takke for. Eller rause glass med bobler. Det er en del andre ting også som det er lett å glemme i jaget etter mer, bedre og fortere i storsamfunnet. Det siste halvåret er preget av opprør. Barnehageopprør, fødselsopprør, permisjonsopprør, bomopprør. Med og uten bunad. Det hyttes med neven om økte forskjeller og ulikhet. Det skurrer i min indre mottaker. Opprør? Really?

Man kan få inntrykk av at vi er et dysfunksjonelt land. Et land som har så uendelig langt igjen for å bli et fungerende, moderne land. Et tilbakeliggende u-land med håp og potensial, men som har langt att. Opprør og motstand kan i vår tid mobiliseres gjennom en facebookside, ett klikk fra sofaen og man er del av en folkeaksjon, et klikk blir fort til titusen og vips har massene pondus og politikerne skjelver i buksene. Det mediale drevet gjør stort til smått og serveres i krigstyper. Det som i avisene før var notiser og kuriosa, publiseres i dag skulder til skulder og likestilt med tidkrevende, viktig journalistikk. Skitt og kanel blandes og man vet snart ikke opp og ned på noe, vi evner ikke å skille viktig fra uviktig, ikke hva vi skal skrike opp om og hva vi skal la passere. Valører av ord er i ferd med å bli nullet ut. Opprør? La oss spare det.

Vi kan virke noe storforlangende, faktisk, der vi sitter øverst på pyramiden. Ja, helt øverst. Og fra toppen av denne pyramiden er det laaaangt ned, skikkelig langt. Til dem som virkelig har grunn til å finne fram bunaden og slå alarm. Folk i Niger, for eksempel. De har det verst.

FN kåret i fjor høst vårt lille kongerike til verdens beste land å bo i. Den såkalte «human development index» måler en rekke sosiale faktorer, som levealder og helse, utdanning og inntekt. Når man ser på alt som virkelig er viktig, er vi øverst. Siden år 2000 har Kari nesten doblet lønna si, mens levekostnadene har økt med bare rundt en tredjedel. Alt som er målbart tilsier at landet du og jeg er født i eller bor i, er verdens beste sted å være menneske. Og er man der det er best å være i 2019, er man sannsynligvis så heldig at man har verdens beste livsforutsetninger gjennom tidene. Aldri før har noen hatt det så godt. Opprør!

Selv vil jeg takke vårt eventyrlige helsevesen. Jeg frykter at mitt eget fag bidrar til å danne et noe skjevt bilde av tilstanden i vårt offentlige helsetilbud. Men det er jo dessverre ikke et nyhetspoeng at ting går bra og som det skal. Først denne våren redda et høykompetansemiljø på Ullevål sykehus livet på en av mine beste, eldste venner, så tok de imot min datter og hennes blindtarm på majestetisk vis. Hatten av for dere på Oslo legevakt og Ullevål, takk til suverene leger med somalisk og vietnamesisk bakgrunn, takk for profesjonalitet og bunnsolid trygghet. Jeg tror faktisk jeg skal åpne en flaske bobler til for dere i kveld.

Det eneste som virkelig er dysfunksjonelt i dette landet, er regjeringa. De mislykkes riktignok på et svært høyt nivå. Men skal vi holde oss på vårt eventyrlige nivå, må vi faktisk si ifra, gjøre motstand og holde politikere og system på tå hev. Og ta til gatene hvis nødvendig. I bunad. Men kall det ikke opprør.

Det er dog viktig ikke å glemme salige Per Fugellis ord da jeg en gang ba samfunnsmedisineren evaluere Norge: «Dette føler jeg at det er utrolig viktig å få satt to streker under: Diagnosen på Norge er hipp hurra».

Mer fra: Debatt