Opp som en løve

I mars i år ble jeg stoppet av politiet, på en landevei nordøst for Etiopias hovedstad Addis Abeba. Jeg hadde kamerautstyr og blokk i hånda, men forberedte meg på å lire av meg en slags dekkhistorie om at jeg jobbet for et reisemagasin.

Nå som Etiopia hadde direkteruter til mange europeiske land, var jo turismen noe det ble satset på, og landet hadde endelig begynt å slippe inn slike som meg på pressevisum, et nødvendig dokument jeg imidlertid ikke hadde fått.

Men politiet var ikke engang interessert i kameraet, dovent ble vi vinket videre etter at de hadde sjekket om vi hadde våpen i bilen.

Ved flere anledninger i løpet av den måneden sto jeg ovenfor etiopiske myndighetspersoner som var både høflig og imøtekommende, om enn noe reservert.

Etiopia var inntil nylig kjent som et av de landene på kontinentet der det var bortimot umulig å få presseakkrediteringer, og hvor lokale journalister og redaktører ofte havnet bak lås og slå.

Også utenlandske journalister risikerte deportasjon, og i verste fall fengsel. Nå var en forsiktig åpning på gang, og å reise rundt på landeveien i Etiopia med kamera og journalistblokk ble i det minste tolerert.

I 2017 så alt annerledes ut. Etiopia er blant kontinentets giganter, det snakkes flere enn 80 språk og folketallet har passert 100 millioner.

Landet er stolt av sine fordums riker og særegne kultur, men den nyere historien har vært turbulent. Etter at keiser Haile Selassie ble avsatt i 1974 har landet opplevd massemord, krig, sultedød og autoritært styre.

Fra 1995 var landet styrt av Meles Zenawi, ofte sett på som en reformator av amerikanere og europeere, men en ganske nådeløs autokrat med militær fortid på hjemmebane.

Etter Zenawis død i 2012, to år inne i sin fjerde statsministerperiode, håpet mange på tøvær.

Arvtakeren Hailemariam Desalegn gjorde derimot lite for å endre statens autoritære karakter. Hans parti, Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF), som nå hadde vært ved makta siden 1991, vant valget i 2015 med rekordmange journalister bak lås og slå.

Både nyhetssider og sosiale medier var blokkert under valget.

Etter valget opplevde landet en bølge av dels svært voldelige protester. Det ble erklært unntakstilstand, og enda flere journalister og bloggere ble kastet i fengsel.

I april 2018 måtte Desalgen gi seg, noe som banet vei for Abiy Ahmed til statsministerstolen.

Ahmeds første hundre dager ble en triumfmarsj, ut av fengslene kom tusenvis av journalister og andre dissidenter, Facebook ble endelig tilgjengelig, og reform satt i gang.

Mot slutten av denne første perioden forhandlet Ahmed med Etiopias erkefiende Eritrea. I juli ble denne innsatsen kronet med en fredsavtale.

I oktober lyktes det å få til en avtale med opprørerne i Ogaden National Liberation Front (ONLF) sør i landet, og dermed er enda en krig over, en som hadde pågått i 34 år.

Samme måned utnevnes Etiopias første kvinnelige president Sahle-Work Zewde.

Det er Ahmeds signingsferd i disse første månedene han er tildelt Nobels fredspris for.

Men man bygger som kjent ikke Roma på en dag, det tar tid. Det siste året har Etiopia flere ganger opplevd tilbakeslag. Hevelsen av unntakstilstanden som hadde vært på plass siden 2016, har ført til en oppblomstring av interne konflikter.

Konfliktene står mellom folkegrupper, og de står innad i hæren. På tross av de to nye fredsavtalene ender Etiopia som det landet hvor flest blir drevet på flukt internt i 2018.

Hele 1,4 millioner mennesker flytter på seg, hovedsakelig som følge av vold mellom befolkningsgrupper.

I juni i år blir landets hærsjef og lederen for provinsen Amhara drept i et kuppforsøk mot sistnevnte. Fredsprisvinner Ahmed, med bakgrunn fra landets etterretning, trekker i militæruniform og viser seg på statlig TV.

36 timer etter kuppforsøket blir de potensielle kuppmakerne drept av politiet.

Under all etiopisk politikk lurer gamle motsetninger mellom landets folkegrupper. Tidligere statsminister Zenawis EPRDF var en koalisjon av flere partier med etnisk utgangspunkt, hvorav statsministerens egen tigrinja-gruppe dominerte, på tross av at denne gruppen kun utgjør seks prosent av befolkningen.

Den største befolkningsgruppen er nåværende statsminister Ahmeds oromo, som utgjør rundt en tredel av befolkningen. Den har ofte blitt sett ned på av tigrinja og amhara, befolkningsgruppen som dominerer hovedstaden Addis Abeba.

For å få bukt med etnonasjonalismen innad i partiet erklærte Ahmed 22. november at EPRDF nå skulle få et nytt navn, Framgangspartiet, som en del av en prosess med å integrere alle folkegrupper i partiets politikk.

Dette har ført til protester fra partiets tigrinja, som nå truer med å splitte regjeringspartiet. Et eget tigrinja-parti kan ende med å polarisere etiopisk politikk enda mer langs etniske skillelinjer.

Ahmed ankommer Oslo neste uke etter å ha åpnet Etiopia, etter å ha meglet fred med Eritrea og Ogaden. På merittlisten står også en intervensjon i Sudan, der det lyktes den etiopiske statsministeren å få til en avtale mellom militærrådet og sivile demonstranter i sommer, noe som førte til at dagens overgangsregjering i Khartoum ikke lenger er kontrollert av det militære.

Men det er i sitt eget hus, og sitt eget parti den neste store utfordringen for Ahmed nå ligger. Og den må han få kontroll på før etiopierne i mai neste år forhåpentligvis får oppleve sitt første reelle frie valg, noensinne.