Omkampen for tilværelsen

Hva som er populært går gjerne i sykluser. Fra skolegårdens jojo- og Pokémonfaser, til de periodene hvor voksne folk i fullt alvor hevder at det er gøy å se TV-sendt sjakk.

Men det finnes én øvelse som er så fastgrodd i den norske folkesjela at jeg aldri kan se for meg at den kommer til å gå av moten. Nemlig omkampen.

Vi nordmenn må være verdens mest omkampglade folkeslag. Prøv selv å foreta et raskt Googlesøk med søkeordene «vil ha omkamp». Du får hundretusener av treff, og hver og en av dem er en ønsket omkamp om stort eller smått. Fosterreduksjon og forbud mot homoterapi. Regionalplan på Karmøy og riksvei 7 over Hardangervidda. Oljeboring på Johan Castberg og utbygging av jorder i Bodø. Ingen sak er for liten til at omkampen kan bli stor!

Det verste er likevel ikke at vi tar omkamp om små saker. Nei, det aller mest verste er at vi gjerne tar omkamp om en sak uansett hvordan den ble avgjort i første omgang.

Vi tar omkamper om kapitler som burde vært avsluttet for lenge siden.

Det er snart ti år siden terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya, og det er rett og slett skammelig at vi ennå ikke har fått på plass et nasjonalt minnesmerke.

Tilsvarende gjelder for arbeidet med nytt regjeringskvartal. Jeg har ikke så sterke meninger om hvorvidt Y-blokka burde rives eller renoveres. Å gå forbi det utbombede skallet utløser derimot kraftigere følelser. Riv eller renover – men sett for Guds skyld i gang!

Vi tar også gjerne en omkamp om noe som nettopp har skjedd.

Det finnes én ting som er like godt spikra inn i den norske identiteten som omkampen, og det er tanken om at alle skal kunne få velge helt selv hvilke administrative enheter de tilhører. Mindre enn en måned hadde gått av storfylket Vikens levetid før Sosialistisk Venstreparti varslet at de ville fremme forslag om å oppløse det igjen.

Si hva du vil om både regionreform og fylkessammenslåing, men nå har vi tross alt brukt en del tid og penger på å etablere nye administrative enheter. Det kan være en idé å gi det litt mer enn et par uker før man foretar sluttevaluering. Hvem vet, kanskje fylkessammenslåing er som et godt, polygamt arrangert ekteskap. Kanskje Østfold, Buskerud og Akershus en dag kan lære å elske hverandre.

Vi elsker å ta omkamp når en dårlig avgjørelse har blitt tatt.

Det foreligger for tiden planer om en rådyr utvidelse av E18 vest for Oslo. Dette til tross for at verken Oslo eller fylket vest for Oslo (for øyeblikket heter dette fylket «Viken») ønsker utvidelsen. Jon Georg Dale uttalte så sent som i desember at ingenting kan stanse prosjektet, men etter Fremskrittspartiets interne omkamp om egen regjeringsdeltakelse er han som kjent ikke samferdselsminister lenger.

Det er nok av kommuner som faktisk ønsker seg nye veier, så vi kan neppe ta for gitt at Dales etterfølger Knut Arild Hareide vil prioritere å bruke kronene på det ene veistrekket i landet ingen vil ha.

Siste ord er uansett ikke sagt før veien eventuelt står ferdig. Man får mye omkamp for de 22 milliardene som utbyggingen av disse drøyt fire kilometerne med motorvei er anslått å skulle koste.

Og som om ikke det var nok, så tar vi faktisk gjerne en omkamp om ting som fikk perfekt utfall første gang!

I 2018 var det 20-årsjubileum for Norges VM-seier mot Brasil, og det ble behørig markert med omkamp på Ullevål stadion! En omkamp som Kjetil Rekdal, Øyvind Leonhardsen og resten av 1998-heltene selvsagt tapte.

Seieren i Marseille var med norske øyne et perfekt idrettsøyeblikk, og nå vil det for alltid være svertet av en unødvendig omkamp der våre beste menn fikk juling av brasilianske old boys.

Nå vet jeg at det kommer innvendinger. Omkampen er tross alt et uttrykk for aktivt demokrati! Det må være lov å ombestemme seg når man har gjort en tabbe.

Se bare på Brexit-prosessen, den kunne hatt godt av litt omkamp. Og har du ikke fått med deg at Diplom-Is relanserer Kræsj Pink? Det burde da være bevis nok for at omkamp fungerer!

Gode poenger, selvsagt. Men det er faktisk ikke alt som er verdt en omkamp.

Vi er så opptatt av omkamper at jeg mistenker at vi tar en del av dem for omkampens skyld. Det burde vi slutte med. Omkampen har sin plass, men det kan ikke være hver eneste gang noe blir vedtatt. Noen ganger må man kunne akseptere et nederlag.

Det kan til og med være befriende. Det er tross alt mindre jobb å kjøpe seg DAB-radio enn å gjennomføre en påvirkningskampanje som får Radio Norge tilbake på FM-båndet.

Hvis vi blir litt flinkere på å akseptere de små nederlagene kan vi heller ta skikkelige omkamper der de har reell verdi. Der vi kan omgjøre virkelig urett. Vi må rett og slett bli flinkere til å velge våre slagmarker med omhu.

Så kanskje vi endelig kan gjøre en skikkelig innsats for å få tilbake Jemtland og Herjedalen.