Om velvære og overlevelse

Det er et mareritt å kunne akkurat nok italiensk til å stotre seg gjennom avisene i disse dager. Som alle har fått med seg: Det som utspiller seg i Nord-Italia etter at koronaviruset har herjet i noen uker lenger enn hos oss, er hjerteskjærende – og skremmende.

Spesielt er Bergamo i Lombardia, en time unna storbyen Milano, preget. Den moderne byen i et av Europas rikeste områder er plutselig krisens episenter. Krematoriene har ikke kapasitet til å ta unna alle de døde.

Det finnes ikke nok ambulanser og likbiler, militære kjøretøy er satt inn for å hente de døde. Enker må lukke døra til soverommet og la den døde kroppen til ektemannen ligge der, uten å røre den, til noen finner tid til å hente den døde. En lege i Milano forteller om «adjø-listen» på telefonen sin.

Reportasje: Når kan vi møtes igjen? (+)

Det er alle oppringningene fra isolerte og døende pasienter til sine nærmeste for å ta et siste farvel. Legen forteller om bestemoren som fikk låne telefonen for å snakke med barnebarnet for siste gang. De sa adjø til hverandre. Så døde bestemoren.

Min italienske venn kommer fra Bergamo. Foreldrene hans bor fortsatt i byen, og resten av familien og alle vennene. Min venn forteller om faren til en venn. Han var i slutten av 70-årene, og ble syk. Det var ingen grunn til å oppsøke sykehuset, det var for sent, han var for gammel. Mannen døde alene hjemme, med oksygenmaske og morfin

Han ble hentet av militære, og kremert, enten i Bergamo eller et annet sted i Italia. Ingen begravelse.

«Som en krigssone», sier min venn, som legene sier det, og som avisene skriver. Militære kjøretøy i gata, en konstant ulyd av sirener, livredde mennesker. Det eneste som mangler er bomber, skudd, en synlig fiende som ønsker å drepe så mange som mulig. Fienden er definert, men er usynlig. Det er vi selv som frakter den rundt med oss, lar den hoppe fra kropp til kropp, ta livet av stadig flere.

Lørdag kveld var det registrert 4825 døde til viruset i Italia. 793 døde i løpet av de siste 24 timene. Fortsatt har ikke landet nådd toppen, ifølge beregningene.

Viruset krevde sitt første offer i Italia for litt over fire uker siden. Det første norske korona-dødsfallet kom tre uker senere. Spørsmålet er så ubehagelig at det er vanskelig å skrive: Ligger vi noen uker etter dem, og kan vente det samme hos oss?

Myndighetene våre er så optimistiske som de kan være. Men en lege på et av våre største sykehus fortalte meg denne uka: «Vi jobber døgnet rundt for å operere alle som ikke kan vente. Folk er redde, men ruster seg på scenarioene vi får fra Italia».

Nei, dette er ikke oppbyggelig, og kanskje bidrar det til å skape panikk. Det var den kritikken NRKs «Debatten» fikk denne uka, da lege Gunhild Alvik Nyborg sa at viruset minner mer om pest enn influensa, at vi ikke har noe i nærheten av kontroll over spredningen, og at vi burde innføre total isolasjon.

Den faglige kritikken av Nyborg får andre vurdere. Men er virkelig det største problemet i denne situasjonen å «skape panikk». Noen av oss har vært i den modusen en god stund. Min italienske venn har gått i isolasjon, med hele familien. Han har direkte telefonisk kontakt med en dystopisk framtid, og vet hva som kan ramme også oss.

Jeg låner uttrykket «framtida» fra en filmsnutt laget av det amerikanske magasinet The Atlantic, hvor italienere i dag spiller inn en beskjed til seg selv for ti dager siden. «Jeg snakker til deg fra framtida», sier italienere i alle aldre til sitt gamle selv og ser inn i kamera. Så følger variasjoner over «Jeg er sikker på at du har hørt om Korona-viruset. Og at du undervurderer det».

«Ikke gjør narr av mamma når hun ber deg kjøpe masker. Bare kjøp dem. Idiot».

«Worst Case Scenario? Det er akkurat det som vil skje».

«Non fare cazzate, bli hjemme!». I mild oversettelse: «Ikke drit deg ut».

Italia er ikke Norge, og vi har gjort grep tidligere i prosessen enn italienerne gjorde. Det er ikke gitt at leger, selv ikke i førstelinja, har samme oversikt som de ledende helsebyråkrater, som sitter på de store tallene og kan lage modeller.

Men jeg klarer ikke å slippe frykten for et italiensk scenario her hjemme, jeg får ikke til å glemme alle sidene med dødsannonser i avisen L’Eco di Bergamo.

Jo da, vi har stengt ned samfunnet. Men folk krangler om retten til å bruke hytta. Min egen yrkesgruppe krangler seg inn på lista over jobber som er nødvendig for å holde landet i gang i en krise – og dermed altså rett til å kreve åpen barnehage. Store arbeidsgivere tilbyr samtlige ansatte et brev de kan levere til skolen for å kreve et tilnærmet vanlig tilbud mens mor gjør sin enormt viktige jobb.

Ut vinduet kan man se ungdommer gå tett. Når man først våger seg ut en tur, blir man bedt om å ta bilde av klemmende kvinner, og passert av et voldsomt antall joggere som spruter svette på alle oss flanører. Folk trener i store grupper i parkenes treningsapparater.

Jo da, psykologi og velvære er viktig. Men biologi og overlevelse er enda viktigere akkurat nå. Noen av samfunnets hjul må holdes i gang, vi må spise og vi trenger helsepersonell på jobb.

Men altså: Vi har stengt ned nesten hele samfunnet. Det er anslått å koste 250 milliarder, og konkurser vil stå i kø framover. Hvorfor stenger vi ikke alt som ikke er livsnødvendig? Sier: Landet er stengt nå, folkens, i to uker. Helt stengt, ikke bare sånn som nå, litt halvveis og veldig kostbart.

Og så er det oss, da. Du og meg. Heller ikke i sensosialdemokratiet er vi fratatt vårt private ansvar som enkeltpersoner. I helgen måtte Oslo kommune stenge alle serveringssteder fordi for mange valgte å sitte for tett på bar.

Jeg har mest lyst til å rope ut av vinduet mitt: Non fare cazzate. Bli hjemme!