OL-historiens fineste vennskap

Synes du det er en god idé med boikott av mesterskap i land du ikke liker, som for eksempel Melodi Grand Prix i Israel eller VM i fotball i Russland eller Qatar?

 Hvis Jesse Owens hadde vært enig, ville vi aldri ha hørt om den fargede amerikaneren som tok fire OL-gull i Berlin i 1936 eller om OL-historiens fineste vennskap.

Jeg liker å tenke på historien om Jesse Owens når historiefortellingen eller debattfrontene blir sorthvite og uten nyanser. Slik det gjerne blir når man diskuterer Midtøsten, innvandring eller for den saks skyld, OL i Berlin. Hos mange er det da bare rom for rett eller feil, 100 prosent for eller 100 prosent mot, en god part og en dårlig.

Jesse Owens, en farget amerikaner, ble oppfordret til å boikotte OL i Berlin i 1936, men trosset alle advarsler og tok hele fire OL-gull foran nazieliten. Hans argeste rival i lengdefinalen, tyske Luz Long, kunne vært husket bare som en OL-helt som sto rak i ryggen og hånden hevet i nazihilsen da han mottok sin medalje. I stedet huskes han for at han skal ha hjulpet Jesse Owens underveis i lengdehoppkonkurransen, og bildene etterpå viser hvordan de to mennene triumferte sammen rundt hele Olympiastadion.

I årene fram til andre verdenskrig, utvekslet for øvrig Owens og Long en rekke brev. I det siste brevet, skrevet kort tid før Luz Long ble drept som tysk soldat i 1943, ba den tyske atleten sin amerikanske overmann fortelle Longs da ett år gamle sønn om hvordan faren hadde vært, og hvordan ting var før Owens og Long ble skilt av verdenskrigen. «Fortell ham hvordan ting kan være mellom menn i denne verden», skrev Long. Da sønnen Kai Long mange år senere giftet seg, var det med Jesse Owens som forlover. Det synes jeg er fint å tenke på.

I ettertida sitter vi likevel igjen med et inntrykk av at Owens ble møtt av en mur av taushet da han seiret i Berlin. Historien har også hevdet at Adolf Hitler nektet å hilse på Owens etter triumfen, selv om Owens hele veien hevdet at det ikke var sant. Kanskje var det slik at dette avisreferatet fra den afroamerikanske redaktøren Robert L. Vann, gjengitt av Wikipedia, ble for komplisert for samtidas og ettertidas behov for et bilde uten nyanser? 4. august 1936 skrev Vann: «Og så … undrenes under … Jeg så herr Hitler hilse til gutten. Hjertet mitt banket stolt mens jeg så denne gutten som var kronet til konge på 100-meteren, få en jubel jeg aldri har sett maken til. Jeg så Jesse Owens bli gratulert av kansleren av dette landet mens en nydelig sol tittet gjennom skyene. Og jeg så flesteparten av 85.000 til 90.000 mennesker stå opp og applaudere ham til vi hørte det ljome fra ekkoet».

Bildet fra Olympiastadion i Berlin er sorthvitt, men glem aldri at historien sjelden er fullt så enkel. God fredag!