Og nå: Hva skjer med Høyre?

Statsråd Anniken Hauglie ser bort fra ønsket om å diskutere sak, og starter polemikk om person.

I debattinnlegget «Og nå: Hege Ulsteins prosjekt» svarer Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie på en kommentar jeg skrev forrige uke.

Kommentaren tok utgangspunkt i at regjeringen ikke viderefører skjermingstillegget for uføre alderspensjonister. Den drøftet også innstrammingen i AAP-ordningen og en rekke andre kutt i velferdsgoder for dem som ikke har så mye fra før, og som denne regjeringen enten har foreslått eller gjennomført.

Min kommentar hadde tittelen «Og nå: Politikk». Det var en direkte imøtekommelse av statsminister Erna Solbergs erklærte ønske om at vi bør diskutere politikk, etter snikislamiseringsbråket og brun propaganda-krangelen mellom Venstre og Frp.

Med artikkelen «Og nå: Hege Ulsteins prosjekt» velger statsråd Anniken Hauglie å se bort fra dette ønsket om å diskutere sak, og heller starte en polemikk om person.

Det har kommet tilsvarende reaksjoner på kritisk kommentarjournalistikk fra statsråder i regjeringen Solberg tidligere. Både Sylvi Listhaug og Per Sandberg (begge Frp) har gått til harde og usaklige personangrep på meg og andre journalister og kommentatorer – blant annet ved å tillegge oss meninger eller intensjoner vi ikke har. De har foretrukket det framfor å svare saklig på saklig kritikk.

For tre år siden gikk faktisk Listhaug så langt i sine personangrep på meg at regjeringen måtte endre rutinene til twitterkontoen @regjeringen, slik at Listhaugs debattinnlegg ikke lenger ble delt automatisk.  Folk lurte på om den offisielle regjerings-kontoen var hacket, siden Listhaugs innlegg gjorde at det så ut som om regjeringen kom med gjentatte personrettede angrep på en navngitt kommentator.

Ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf kommenterte saken slik:

«Dette er faktisk ikke greit. Og dette handler ikke om politisk syn, men om forutsetningen for det demokratiet der politisk uenighet ikke bare er greit, men avgjørende. (…) Den borgerlige offentlighet siviliserer ikke seg selv - og den sivilisasjonen vi møysommelig har bygget opp i noen århundrer er lett å rive ned. (…) Konsekvensene av å kaste saklighetsnormene på dyngen ovenfra, fra maktposisjon å bidra til å undergrave grunnlaget for den ytringsfrihet vi ellers er så opptatt av å forsvare er, om ikke irreversible, så i alle fall uoverskuelige. På et seminar med de mer seriøse deler av regjeringsapparatet og Europarådet kunne de - vi - ikke få understreket nok betydningen av politikere som leder ved eksempel. Som representerer motvekten til det offentlighetsforfall som stadig brer om seg».

Jeg synes det er veldig godt sagt. Og jeg tror at statsråd Anniken Hauglie er ganske enig. Derfor ble jeg så usigelig trist av å lese tilsvaret hennes på min kommentar.

Hva er det som skjer med Høyre? Jeg kjenner Anniken Hauglie som en svært skikkelig, ryddig og redelig politiker. Skvær og saklig. Høyre er heldige. De har mange slike. Men det kan synes som om partiet nå begynner å preges av seks år i regjering med Frp. Det overrasker meg at en politiker av Anniken Hauglies solide støpning også legger seg på dette nivået.

Vi som lever av å skrive om politikk, vet at det er dårlig stil å tillegge andre meninger og motiver det ikke er dekning for. Å påstå at den du diskuterer med ikke vil vite, har en skjult agenda og lignende, skaper ikke et godt debattklima.

Det til side, la oss se på hva Hauglie har av faktisk motsvar når vi skreller vekk personangrepene og harseleringen. Og hva hun ikke svarer på:

«Det er nemlig ikke riktig, som Ulstein skriver, at pleiepengeordningen for syke barn er kuttet. Sannheten er den motsatte: For å sikre familier med syke barn bedre hjelp og støtte, har regjeringen reformert ordningen», skriver Hauglie.

Hun henter dette punktet fra en lenger oppramsing jeg har av regjeringens gjennomførte og foreslåtte kutt. Det er nemlig slik, at Stortinget heldigvis har klart å stanse eller reversere noen av de verste, usosiale kuttene til regjeringen.

Konkret, når det gjelde pleiepengeordningen, fikk regjeringen ramsalt og berettiget kritikk for kuttene som ble introdusert i 2017. I 2019 sørger KrF for å få dette reversert, etter at de gikk inn i regjeringen. Det er altså helt riktig av meg å ta med pleiepengeordningen i en oversikt over regjeringens forslåtte kutt. Det er ikke feil, slik Hauglie skriver.

Hauglie skriver videre at mitt prosjekt «ser ut til å være konsekvent å svartmale regjeringen». Hun belegger ikke dette med konkrete eksempler.

Generelt kan jeg opplyse at en viktig del av det å være politisk kommentator i en fri avis, er å følge nøye med på de som forvalter og utøver makt i samfunnet. Derfor er det en helt naturlig del av mitt arbeid å møte regjeringens maktutøvelse med et kritisk blikk.

Slik jeg forstår mitt samfunnsoppdrag, er dette særlig viktig når maktutøvelsen går på bekostning av samfunnets mest sårbare mennesker. Det er ofte personer og grupper som har få eller ingen ressurser til selv å stå opp mot urett og usosial politikk. De er avhengige av at en kritisk presse tør å ta opp deres sak og konfrontere politiske maktutøvere.

Hauglie går deretter videre til å kalle meg for «prosjektleder for det rødgrønne alternativet». Nøyaktig hva hun mener med dette, er litt vanskelig å få tak på. Men jeg foreslår at hun spør Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum eller Audun Lysbakken neste gang hun treffer dem, om de opplever meg som en ukritisk groupie eller om de synes kommentarene mine er kritiske og irriterende.

Jeg har god grunn til å tro at svaret vil være det siste, selv om de tre nevnte politikerne hittil har holdt seg for gode til å komme med direkte personangrep som svar når de har reagert på meningsartikler de nok opplever som både negative og urettferdige.

Til sist har Hauglie et lite avsnitt om forsørgertillegg til alderspensjonister, som var et tema jeg ikke tok opp i min kommentar. De foreslåtte og gjennomførte usosiale kuttene jeg faktisk nevnte ut over pleiepengeordningen, hopper hun over.

Hauglie fortsetter med å skrive at jeg er blind. Så avslutter hun med at jeg ikke ser. Fordi jeg ikke vil se.

Dette er på sett og vis logisk konsistent, siden alle påstandene går ut på at jeg har svekket syn. Det er derimot ikke umiddelbart opplagt om Hauglie mener at jeg har valgt denne påståtte blindheten selv, eller om jeg bare er sånn.

Jeg kan betrygge Hauglie med at jeg ser utmerket, og at jeg kommer til å fortsette å følge med på både regjeringens og andre aktørers maktutøvelse med et kritisk og skarpt blikk.

Og så håper jeg vi kan diskutere sak, og ikke tilstanden til hverandres sanseorganer framover.