Ødelagt av knulletorsdag

«Jeg blir opprørt», sa politidirektør Benedicte Bjørnland da Politiforum kunne legge fram nyheten om ukultur i politiet, som forskere var i ferd med å avdekke i oktober.

Da var det en medarbeiderundersøkelse som Bjørnland viste til.

Les også: 904 medarbeidere i politiet har vært utsatt for seksuell trakassering det siste året

Ifølge den var det om lag 200 mennesker i politiet som oppga at de hadde opplevd seksuell trakassering i jobbsammenheng. Men tallene skulle vise seg å være langt styggere. Og ut fra det vi vet nå, er det grunn til å bli veldig mye mer enn opprørt.

Bjørnland iverksatte en større undersøkelse i høst, og nå har det kommet tall på bordet:

904 personer oppgir at de er blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, eller opplevd atferd som defineres som uønsket seksuell oppmerksomhet. Det er 6,6 prosent av alle som jobber i politiet. Nesten tusen mennesker.

Men aller verst er dette: 10 personer hevder de er blitt tvunget til seksuelle handlinger av kollegaer.

Karine (16): «Da jeg ble kalt for hore, fikk jeg beskjed om å tåle en vits»

Alt dette er kun på ett år. Har politifolk voldtatt kollegaer? Det burde sjokkere.

6,6 prosent høres mer ut som et gjennomsnittlig sykefravær, enn prosentandelen som opplever uønsket seksuell oppmerksomhet. Hvordan kan det ha utviklet seg sånn?

«Vi var på et oppdrag ved et kjøretøy. Jeg sto og skulle dekke for hver side av døren med hendene, så ikke noen skulle komme seg ut. Han skulle stå bak og ha observasjon og kontroll. Men da kom han bak meg og tok hendene på hoftene mine. Han pressa kjønnsorganet mot min rumpe. Han holdt på en måte på litt for lenge. Det gjorde at jeg skjønte at det ikke var ubevisst. Jeg snudde meg og så lo han bare og sa «oi, det var ikke meninga»

Sitatet over er fra «Mari» som ble intervjuet av Klart Tale i høst om sin historie. Hun beskriver en kultur med en flørtete tone, der man ikke tør å si ifra om ubehageligheter fordi man ikke vil framstå som sårbar.

«En tenker at ikke politiet holder på sånn. Men så er de kanskje til og med en av verstingene», sa «Mari».

Leder: «Politiledelsen har en stor jobb foran seg med å rydde opp»

Det er lett å forstå hvorfor man ikke sier ifra om denne typen oppførsel. Når det gjøres med et smil og et forsiktig unnskyld, så skal det en del til for å slå hånda i bordet og varsle. Som kvinne i politiet vil du gjerne bevise at du tåler den tøffe jobben. At du er tøff, ikke sårbar. Da er det kanskje bedre å holde kjeft enn å gi skeptikerne til kvinnelig politi en opplevelse av at de har litt rett: At kvinner ikke tåler politihverdagen slik den har vært.

Fortsatt er ikke forskningsprosjektet om dette ferdigstilt. Og åpenbart vet vi lite om ukulturen vi nå ser avtrykkene av. Det finnes mange historier der ute som bør fortelles. Og 10 overgrep som bør anmeldes. Det får komme i tur og orden. Men før den tid, er det verdt å tenke litt over hvordan offentligheten møtte denne nyheten i høst.

Det ble mye knulletorsdag. Enkelte medier brukte ordet i tittel i alle saker som omhandlet ukulturen.

Les også: Utenriksminister anmeldt for voldtekt av 15-åring: Kjenner til flere Metoo-saker, sier statsminister

Det er jo ikke så rart, for ordet vekker oppsikt, og trekker deg kjapt inn i hvilken sak det dreier seg om. Problemet med knulletorsdag-begrepet er at det er så altfor lett å vitse med det. Bare spør Nytt på nytt-redaksjonen. Bildene som dannes i hodet er komiske. Og for noen av de involverte i denne torsdagsrutinen har det kanskje nettopp vært mest komisk. Uskyldig moro, liksom.

Det minner om hvordan metoo ble mottatt i starten: Himling med øynene over klåfingra menn, gutter er gutter, et trekk på skuldrene og humring.

Det er lov å humre og spøke. Men det er et problem når det er det eneste som står igjen.

Det er kjempealvorlig at politiet kom dit hvor en gruppe mennesker finner det naturlig å ha en knulletorsdag, og at såpass mange opplever trakassering fra kollegaer. Og enda verre: At politifolk som skal pågripe voldtektsmenn selv voldtar.

Det er en formidabel ryddejobb som må gjøres i hele politiet. Det nytter ikke bare å si at tallene opprører og be om endring. Nå må hvert enkelt arbeidssted ta grep, og det må stilles krav. Det er et lederansvar å få bukt med dette.

Kampen mot trakassering i politiet handler om hvem som skal få være politiet vårt, og som skal få tilliten og respekten i samfunnet. Det er ikke de som driver maktmisbruk og tvinger kollegaer til seksuelle handlinger.

At ressursmangel og andre faktorer gjør det vanskelig å bekjempe seksuell vold, vil fortsatt være et problem. Men det hjelper nok på om politiet består av medarbeidere som alle tar seksuell trakassering og overgrep på alvor. Der er vi åpenbart ikke i dag.