O jul med din fyllekule

En fest med jobben skal ikke føles som «Prison break».

Mitt første julebord inn i arbeidslivet. Kanskje dette har et ufortjent dårlig rykte, tenkte jeg, midt mellom ribba og potetene. Det var ingen dansing på bordene, ingen hysteriske fulle, klående kolleger. Det var bare hyggelig.

Men jeg hadde gruet meg litt. Til tross for fine kolleger, klarte jeg ikke helt riste av meg det bildet som var blitt laget i hodet mitt, et eller annet sted på veien.

Folka du som regel ser opp til, med slipset på hodet og akevittflaska i baklomma. Flau fylleprat og kleine taler. Full jungel. Og ingen steder å rømme.

Men det ble ikke sånn. Så da Anniken Hauglie gikk ut og advarte mot julebordet, og sa at «toppledere ikke hadde lært av metoo» trakk jeg litt på skuldra. Er det virkelig så ille, da?

Men jo, kanskje er det verdt en advarsel eller tre. For det er tydeligvis ikke like mye julefred på alle arbeidsplasser.

En kompis ringte meg fra sitt julebord, og fortalte at en kollega sto og veiva med en agurk under en tale. Det var tydelig hva den skulle forestille. «Folk er så jævlig drita, og klokka er bare halv ni!»

I en undersøkelse gjort av Akan kompetansesenter, svarer 16 prosent av de yrkesaktive at de helt eller delvis har latt være å dra på julebord grunnet drikkeforventning eller drikkepress.

Og i aldersgruppen 18–29 år sier 1 av 5 at de heller takker ja til å drikke enn å forklare hvorfor de ikke drikker.

Selv tilhører jeg kategorien «alltid ha en rømningsvei i møte med veldig fulle mennesker».

Men en fest med jobben skal ikke føles som en episode av «Prison Break». Den skal være inkluderende, også for dem som ikke blir med på akevittskålingen.

Drikkekulturen i Norge er så gjennomsyra vanlig, at alkohol er en selvfølgelighet selv i jobbsammenhenger. Det er et rusmiddel, men behandles ikke som det.

Holdt et foredrag? Får en vinflaske. Fått lønning? La oss ta en pils. Et jobbmøte? La oss ta et glass. Og det er ikke konsumet av alkohol vi rynker på nesa av, det er unntaket.

Du må være gravid, eksalkoholiker, litt rar. Noe må skurre, et nei er ikke bare et nei. Så man tilpasser seg. Bestiller et glass vann med en sitronskive i håp om at folk skal tro det er en drink.

Eller blir hjemme, og går glipp av noe som kunne vært en hyggelig, sosial setting med kollegene sine.

I en episode av podkasten «Utafor» snakker programleder Synva Hjørnevik med folk som har valgt å ikke drikke alkohol. Komiker og musiker Kristopher Schau forteller blant annet om den samme rømningsvei-refleksen som jeg kan oppleve.

Han gruer seg til bryllup og fest. I stedet for at samfunnet rundt ham skjerper seg, har han funnet triks for å unngå ubehagelige situasjoner hvor han må takke nei til alkohol, eller fulle folk.

Som et hotellrom som er veldig nære konsertlokalet han har spilt på. Han må rømme. Og det ganske kvikt.

Sosialantropolog Runar Døving forklarer i samme episode om all tvangen som ligger i drikkekulturen vår, og hvorfor det kan være vanskelig å være den som drikker eplejuice på fest.

Problemet ligger ofte i at andre ser dine handlinger som en kritikk av seg selv. «Skal du liksom føle deg bedre enn meg?»

Derfor krever de at finnes en god grunn til at du ikke drikker. Men burde ikke det å drikke alkohol, være det aktive valget man skal kunne begrunne?

Døving forteller at i norsk kultur blir det å være beruset ofte sett på som en «formildende omstendighet». Det minner meg litt om russetiden.

Det var en slags vill stemning i lufta, som om alt var greit nå. Det var nye regler, vi skulle være hemningsløse og frie. Det var vårt «freepass» til å oppføre oss som idioter i eksamenstida. Men alkohol burde ikke være en unnskylding for å være en idiot.

Hvis Hans fra regnskap sto på bordet og skrek i kontortida, hadde vi reagert. På julebordet bare rødmer vi litt, og snakker ikke noe mer om det. Fylla har skylda, og det er innenfortått at vi støtter hverandre i det.

Og de som ikke drikker, må sitte der med sin egen skam, antatt gravid eller problematisk, med et glass vann med sitronskive i, og en godt planlagt utvei når stemninga blir sånn passe uutholdelig.

Vi burde kanskje tenke oss to ganger om hvem det er som burde skamme seg.

Nei da, du er ikke monster som drikker alkohol. Jeg gjør det selv. Men vi må oppføre oss. Ingen har lyst å være den man må rømme fra.