Nyttårsfortsett

Kjære venner, velkommen til årets siste dag. Og godt er det.

Dessverre er det liten grunn til å tro at det blir bedre neste år – neste tiår – bare fordi vi henger opp en ny kalender. For de kurvene på diagrammene som truer verden, har alle samme retning som kveldens raketter. De går til himmels.

Klimagassutslippene stiger. CO2-konsentrasjonen øker. Temperaturen tiltar. Arktis smelter, Australia brenner. Gjelda eser.

Antallet dollarmilliardærer blir stadig flere. Dobbelt så mange er det blitt av dem det siste tiåret. Utgifter til militært materiell stiger. Mon tro det henger sammen. Bare én rakett fyker livsfarlig langs bakken. Renta er nær null. Penger er gratis.

Vi husker alle første nyttårsdag for 364 dager siden da Erna Solberg i heldekkende lilla – julas varme farge som i kirkens liturgi egentlig er botens, sorgens og forberedelsens farge – fortalte oss med et lekent blikk at vi måtte få flere barn. «Jeg tror ikke jeg trenger å forklare hvordan dette gjøres».

Høhø. Kanskje var statsministerens fargevalg en freudiansk glipp. Ordene var uansett mest egnet til å provosere.

Og forvirre. For dette var stikk i strid med det statsministeren hadde sagt bare noen få år før. «Befolkningsendringer handler om de små talls store konsekvenser», sa hun på NHOs årskonferanse i 2015 og var tydelig på at et økende antall nordmenn var en utfordring.

«Vi må være forberedt på befolkningsvekst», sa hun. Men så dukka jo KrF opp i monitor. Virkeligheten er relativ i politikken.

Og nå måtte vi alle følge bibelens ord om å være fruktbare og bli mange. Ja, nå skulle vi fylle jorden og legge den under oss. Som om vi ikke hadde gjort det med klampen i bånn.

Også vi menn kunne bli opprørt over Ernas ord, hun nevnte oss ikke når det skulle fødes flere barn, som om menn ikke har noen rolle i dette mirakelet.

Våre mange tusener og dramatisk økende antall ufrivillig barnløse, hadde også absolutt grunn til å føle seg tråkka på. For det er ikke bare å få barn.

Barn er ikke bare-bare. Det er uutholdelig faktum for mange.

Erna glemte også at det er samfunnsstrukturelle grunner til at den norske fødselsraten er lavere enn på flere tiår. Og at løsningen er politisk – ikke privat.

Det er lov å håpe at statsministeren er klokere i sine ordvalg før morgendagens nyttårstale.

Men kanskje får vi en oppfordring til å kjøre mer bil, til å fly mer. For å fylle opp kapasiteten hun legger opp til. For det er verdt å merke seg at Solberg nå presser på for ny E18 inn til Oslo. En vei ingen vil ha, og som vi ikke trenger. Trafikken synker. Det samme gjelder flytrafikken. Den er kraftig på vei ned i land som Tyskland og i Sverige.

Likevel er det politisk flertall for å planlegge ny rullebane på Gardermoen. Mer vei, ny rullebane er krutt til rakettene som fortsetter å stige – og undergraver klimamålene.

Et år er over, og det er tid for refleksjon og ettertanke. Jeg husker særlig ett øyeblikk. Det var da jeg trodde at det snudde.

Det var nyhetssendinga som slo fast at menneskeheten hadde reddet seg selv. Og hadde begynt den helende prosessen. Jeg kunne fortelle barn og kommende barnebarn nøyaktig hvor jeg var da nyheten kom. Et sted langs riksveien på vei til fjells. NRKs stemme på radioen kunne melde at oljeproduksjonen var på vei ned.

NRK-nyhetene meldte at oljeproduksjonen avtok! Halleluja! Yess! Tenkte jeg. Endelig. Det snur.

Nei da, enten var formuleringen klønete eller så var mottakeren treg, uansett var det feil. Oljeproduksjonen var ikke på vei ned. Det var veksten i produksjonen som hadde begynt å avta.

Altså, den steg fortsatt, men rakettens bane var mindre bratt. Samtidig som en hel verden snakket om klima i store bokstaver, om å kutte ut olje. Den ene hånda vet ikke hva den andre gjør. Den ene politikeren vet ikke hva den andre gjør.

Nå ett år etter er oppfordringen fra Erna Solberg like dum. Like nærsynt og nasjonalistisk som vi har lært oss å forvente fra den kanten.

Fra alle kanter, egentlig. For vi i Norge er blant verdens største egoister. 10.000 milliarder har vi på bok, hvert øre henta opp fra dypet i Nordsjøen, men staten Norge gjør ingenting for å bremse takten i utvinningen av ny olje. Da vi i høst fikk en debatt om at pengene kanskje kunne gå til noe annet enn hjemlig velstand, ble det bråk.

Vi gasser heller på. Vi lar statseide Equinor bruke millioner på å overbevise, eventuelt hjernevaske, ungdommen vår om at olje er bra. Om at norsk olje er bedre enn de andres skitne olje. Det var ille, og nå har Sylvi Listhaug tatt over butikken.

Vi forholder oss ikke til verden her i Norge. Vi er en egen planet. Med egne regler.

Derfor kan vi pumpe opp olje, fly mest, kjøre mest, unne oss alt, forbruke som gale og forurense mer enn de fleste. Regner man inn klimagasseksporten vår, er vi verdens mest forurensende folk. Ja, bortsett fra sjeikene i Qatar, da. Naturvernforbundet regner med at Norges utslipp fra nye planlagte olje- og gassfelt vil øke med 150 prosent sammenlignet med dagens utslipp. Snakk om nyttårsrakett inn i framtida.

Vi er et av få land i Europa som ikke har maktet å senke utslippene våre siden 1990. Likevel har vi et fantastisk selvbilde. Og derfor kan vi i Norge bli oppfordret av vår store leder til å få flere barn selv om verdens befolkningsøkning er den aller største elefanten i verdensrommet.

Under tiåret som har gått, er vi, her i jordas fellesskap, blitt rundt 80 millioner flere. Hvert eneste år. Mens du har brukt to minutter på å lese denne teksten, er vi blitt 304 mennesker flere på jorda.

Men vi er unntaket. Vi må bli flere, på fetere veier. Det er de andre som må bremse.