Norge kan redde gjengene

Gjengkultur blant ungdom er et symptom på alvorlige strukturelle problemer.

Foreløpig vet vi ikke hva som ligger bak det tragiske drapet som fant sted på Prinsdal i Søndre Nordstrand i Oslo forrige helg. Drapsofferet, Halil Kara, ble bare 21 år gammel.

Tilbake sitter en sønderknust familie og et rystet lokalsamfunn. Han blir beskrevet som en høflig og hyggelig person. Han var vikar på skolen til min datter og populær blant elever og kolleger.

Flere hundre personer samlet seg for å delta i hans begravelse, og tusenvis har samlet seg for å minnes Halil gjennom uken.

En ung mann er siktet og etterlyst for drapet.

Det vi vet med sikkerhet er at et altfor tøft ungdomsmiljø har fått utvikle seg i visse områder av bydelen vår. En form for gjengkultur har etablert seg, og selv om det er svært marginale miljøer, gjør de stor skade – både på nærmiljøet og seg selv.

Søndre Nordstrand er Oslos største bydel i areal, og har med sine naturskjønne og bilfrie områder, stort potensial for gode oppvekstmuligheter. Samhold, hjelpsomhet og mangfold preger livet her.

Men bydelen vår sliter også med høy arbeidsledighet, og spesielt hardt rammet er innbyggere med innvandrerbakgrunn.

Et annet alvorlig problem i bydelen er at omtrent bare halvparten av unge menn med minoritetsbakgrunn kommer seg gjennom videregående utdanning.

Unge kvinner, gjør det derimot bra, og har gjennomføringsgrad på linje med Bærum.

Vår bydel har en veldig ung befolkning, hele 35 prosent av innbyggerne i bydelen er under 25 år. 27 % av bydelens barn vokser opp i barnefattigdom. En stor andel av innbyggerne har lavt utdanningsnivå. Ergo er levekårsutfordringene i Søndre Nordstrand signifikante, i noen områder ganske prekære.

Dette får naturligvis alvorlige følger for den oppvoksende generasjon. 

Hos elever i Oslo som har foreldre med høyere utdanning, fullfører hele 90 prosent av elevene videregående. Tilsvarende tall for elever med foreldre som kun har grunnskoleutdanning er 55 prosent.

Det er omfattende dokumentert i både norsk og internasjonal forskning at sosioøkonomisk bakgrunn i stor grad påvirker skoleprestasjoner og at resultatene følger sosiale mønstre.

Nabolagseffekten er også en faktor.

I nærmiljøer med dårlige levekår reproduseres og forsterkes de sosiale ulikhetene videre blant de unge.

De offentlige tilbudene, som skole og barnevern, blir svekket av at utfordringene på et sted blir såpass mange og komplekse. Det er i tillegg langt fra nok fritidstilbud til å dekke behovene til en så stor barne- og ungdomsbefolkning.

Hva skjer så på steder hvor mange unge gutter sliter med å finne sin plass i de forventede rammene i samfunnet: i skoleløp og arbeidsliv? Hvor fritidsaktiviteter blir for kostbart?

Hvor det i tillegg er utfordringer knyttet til diskriminering og rasisme, som forsterker utenforskapet ytterliggere?

Det oppstår nye kollektiv. Som tilbyr mestring og fellesskap. Ikke minst også raske penger, og en smak av den velstanden man ser rundt seg på alle kanter, bare noen kilometer unna, eller også blant de vellykkede i egne miljøer, som har gjort vanvittige klassereiser.

Det gjør forventningene både fra storsamfunnet og storfamilien ganske overveldende, og for mange helt umulig å leve opp til.

Marginalisering er en av de sterkeste faktorene for å bli rekruttert til gjenger. Når valget står mellom å ikke være noe eller å være en del av en gjeng, blir veien for noen kort og valget enkelt.

Gjenger oppfyller på den måten de grunnleggende sosiale behovene som ungdommen ikke får oppfylt i mer normale sosiale sammenhenger.

Ungdomsgjenger oppstår gjerne ut fra venneflokker som har vokst opp sammen, og som ikke i utgangspunktet hadde planlagt å bli en kriminell gjeng.

Men det finnes et veldig attraktivt marked for omsetning av hasj, som kyniske bakmenn vet å kanalisere gjennom utsatt ungdom, som både trenger penger, og gjerne noe å kjempe for: som kontrollen over territorier. Hvem som er innenfor og utenfor er ikke alltid tydelig.

Noen kan være mer perifere, som kun mobiliseres ved slåsskamper og bråk med rivaliserende gjenger, andre oppnår ulike lederroller og utgjør kjernen. Lojalitet og ære blir viktig.

De unge tror det gir trygghet, men i virkeligheten er det jo naturligvis svært risikabelt å være en del av, eller i omkretsen til voldelige, kriminelle gjenger.

Noe vi har sett altfor mange tilfeller av i Oslo den siste tiden, hvor våpenbruk – både stikkvåpen og skytevåpen, er utbredt.

Ofte blir den umiddelbare løsningen å styrke politiet for å bryte ned miljøene.

Det er bare en midlertidig løsning. Så lenge de sosioøkonomiske levekårene fortsetter å være så konsentrerte, og så lenge markedet for illegalt narkotikasalg er så stort, vil det stå nye gutter klare til å ta over.

Den virkelige løsningen er å ta tak i de dype strukturelle faktorene, noe som selvfølgelig ikke er lett eller gjort over natten – men Norge har med sin velferdsmodell og tradisjon for utjevningspolitikk, bedre forutsetninger enn de fleste andre land.

Det innebærer å ta barn og unges muligheter til livsmestring på alvor.

Sette inn nødvendige midler og ikke ha for mange firkanta rammer, som i utgangspunktet er formet for oppvekstmiljøer med helt andre forutsetninger. Sliter noen på skolen, sett inn tiltak tidlig!

Gjør hva som helst for at den unge skal finne sine sterke sider. Ha mindre klasser og kompetente voksne som kan se den enkelte elev.

Tiltak som skaper mestring, både i og utenfor skolen er avgjørende. Muligheter for arbeid! Demp faktorer som forsterker utenforskap og følelsen av håpløshet. Vi kan klare å endre utviklingen – hvis vi vil.