(Nesten) alltid beredt

Det finnes et begrep på engelsk som av og til brukes for å forklare hvorfor man ikke var forberedt på noe som, i etterpåklokskapens lys, var sannsynlig. Begrepet er «failure of imagination». Vi kan for enkelthetens skyld kalle det fantasimangel. Det ble popularisert etter terrorangrepene mot USA 11. September 2001.

I 9/11-kommisjonens rapport het det at «the most important failure was one of imagination».

Les også: Han var smittevernssjef under Trump – nå forteller han når han skjønte at jobben ville bli vanskelig

Det fine med fantasimangel er at det skaper en veldig lettvint unnskyldning for dem som er ansvarlige for beredskap og sikkerhet: Dette kunne ingen ha sett for seg. Det er klart vi ikke var forberedt, ingen ante vel at dette ville komme!

Problemet er bare at det ofte var noen som ante. Som advarte. Dette blir som regel tydelig når krisen er et faktum. Da ser man hvilke varsler man burde hørt på og hvilke faresignaler man burde tatt mer alvorlig.

Slik var det med 11. september 2001, og slik er det i enda høyere grad med den nåværende pandemisituasjonen. Ingen kan hevde at dette ikke lot seg forutse. Da Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) la fram sin analyse av krisescenarioer i 2019 var nemlig pandemi omtalt som en av de to scenarioene med høyest risiko.

Både sannsynligheten for og konsekvensene av en pandemi ble trukket fram som store.

Les også: Sanner varsler flere korona-milliarder øremerket tiltak for barn og unge

Likevel har regjeringen i løpet av de siste årene gjort store kutt i både Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Siden 2015 er det blitt kuttet flere hundre stillinger i de to organisasjonene. Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg beklaget seg i 2015 over at hennes organisasjon var hardere rammet av kutt enn andre deler av statlig sektor.

To år senere advarte Stoltenberg igjen mot kuttene, og mente blant annet at risikoen for at Folkehelseinstituttet ikke skulle klare å utføre sitt samfunnsoppdrag var stor.

Regjeringen Solberg har ikke kuttet helseberedskapen på alle nivåer.

De forsøkte seg også på å utvide den på politisk toppnivå. I 2019 ble nemlig Ingvil Smines Tybring-Gjedde landets aller første statsråd for samfunnssikkerhet og overtok en portefølje som blant annet inneholdt ansvaret for DSB og, ifølge regjeringens pressemelding, «pådriveransvar for samfunnssikkerhet i sivil sektor».

Les også: «Kan vi noensinne bli like bekymringsløse som før?»

Når politisk ledelse utvides samtidig som fagkompetansen på bakken kuttes, må man lure på om regjeringen mener det er statsrådene som utgjør beredskapen. Jeg skulle gjerne sett statsministeren vår bli utfordret mer om hvordan hun mener beredskapen ble styrket i den perioden det var en egen, ansvarlig statsråd for området.

Eller er det kanskje så enkelt som at beredskapsministeren burde brukt litt mindre tid i Hækaveh-chatten og litt mer tid på å styrke beredskapen mot det hennes underliggende direktorat mente var den aller mest sannsynlige krisa?

Så er det selvsagt lett å rette kritikk mot statsråder, men ingen må tro at det bare er politikere som er utsatt for fantasimangel og lignende tankefeil. Vi er alle til en viss grad skyldige i å ikke ta inn over oss at den neste krisa kan være rett rundt hjørnet. I 2011 utførte Norfakta en meningsmåling der de spurte om økonomisk krisehåndtering. Spørsmålet var hvem man stolte mest på som statsminister i en økonomisk krise. Langt flere velgere oppga at de stolte på Jens Stoltenberg enn på Erna Solberg i en slik situasjon.

To år etterpå var det stortingsvalg, og da stemte velgerne likevel Erna Solberg inn som ny statsminister.

Les også: «Kan man ikke bare si at 'det her er helt for jævlig vanskelig'?»

Det var tross alt ikke krise akkurat da. Problemet er bare at den neste krise alltid kommer til å komme. Det er nettopp derfor vi har beredskap. Det er kjernen i selve konseptet beredskap.

Merkelig nok forstår alle det hvis man foreslår at den neste krisen kan være en krig. De fleste tar det for gitt at vi bruker milliarder av kroner på Forsvaret hvert eneste år, selv om det ikke ser overhengende sannsynlig ut med en ny invasjon av Norge. Da er det rart at det skal være så vanskelig å få finansiert beredskapen mot kriser vi anser for å være mye mer realistiske.

Kanskje det er fordi Forsvaret består av soldater, mens institutter og direktoratet består av byråkrater. Ingen liker byråkrater og ingen liker byråkrati.

Les også: Lettelser i ti nedstengte kommuner på Østlandet neste uke

Selv om det var byråkratene i DSB som advarte oss om sannsynligheten for pandemi.

Forsvaret og byråkratiet er begge viktige. I en verden hvor pandemi er minst like sannsynlig som krig, og hvor vi ikke vet hva den neste krisen vil bestå av, så må vi ruste opp beredskapen på alle fronter. Og selv om vi nå forhåpentligvis ser hvor viktige helsebyråkratene er, så kan vi heller ikke nøye oss med å planlegge for en ny pandemi. Det er for eksempel mulig at den neste store krisen er drevet av klimaendringer eller andre naturfenomener.

Å alltid forberede seg på den neste krisen, er også en type fantasimangel. Det er alltid lettere å se bakover enn framover. Vi sikrer oss mot krig, så kommer terrorismen. Vi sikrer oss mot terrorismen, så kommer pandemien.

Vi får i det minste håpe vi er godt rustet mot pandemi når den neste krisen kommer – selv om den sikkert består av noe ingen kunne se for seg.