NATO bør holde seg hjemme

Donald Trump vil utvide NATOs ansvarsområde til også å omfatte Midtøsten. Det er en særdeles dårlig idé.

Det finnes knapt et mindre egnet område for Donald Trumps utenrikspolitiske metode enn nettopp Midtøsten. Han baserer sin politikk på intuisjon og plutselige innfall, men er blottet for historisk forståelse og faktisk kunnskap. At USAs president gjerne vil komme seg ut av det enorme uføret som nå er skapt i Midtøsten, er forståelig.

Katastrofen ble for alvor utløst da hans republikanske forgjenger George W. Bush invaderte Irak. I så måte kan man si at det også er USAs ansvar å rydde opp etter seg. Men en forsvarsallianse som NATO er i alle fall fullstendig uegnet til å overta.

Forslaget om å utvide NATO til også å omfatte land i Midtøsten, har mildt sagt møtt liten forståelse i NATOs europeiske medlemsland. Nå har riktignok Det hvite hus drevet brannslokking ved å forsikre at presidenten aldri har ment å utvide alliansen med nye, fulle medlemsland i Midtøsten.

Hva Trump egentlig mener, er derfor uklart også denne gang. Men han har faktisk foreslått at NATO skal endre navn til NATO-ME, NATO-Middle East. («For et vakkert navn! Jeg er flink med navn, ikke sant», har Trump tvitret.) Forslaget er også helt i tråd med hans oppfatning av NATO som avleggs, og med behov for nye og utvidede oppgaver.

Det virker som om Trump ikke helt har forstått, eller har brydd seg om å finne ut, hvordan den nordatlantiske forsvarsalliansen fungerer. NATO har ikke egne våpen, ikke egne, stående styrker, ikke etablerte kommandostrukturer som raskt kan rykke inn og ta ansvar hvor som helst i verden.

En innsats fra NATOs side forutsetter at noen av alliansens 29 medlemsland stiller kapasiteter og mannskap til disposisjon for spesielle oppgaver. NATOs etablerte strategi og ledelse er innrettet på forsvar av eget territorium. Det betyr ikke at alliansen ikke har prøvd seg utenfor sitt eget område. Men det har aldri vært særlig vellykket, enten det har skjedd under egen kommando eller under ledelse av USA.

Da den kalde krigen var over og hovedfienden – Sovjetunionen og Warszawapakten – var oppløst, var NATOs militære ledelse på jakt etter nye oppgaver for å forsvare alliansens fortsatte eksistens. «Out of Area or Out of Business», lød det. NATO innstilte seg på i større grad å opptre som et slags verdenspoliti, noe som også ville støtte opp om USAs globale ambisjoner.

Plutselig i 1999 var NATO, som hadde bidratt til å bevare fred i Europa i 50 år, gått til krig på Balkan. Det var all grunn til å ville stoppe Slobodan Milosevics forsett om etnisk rensing i Kosovo. Alle kosovo-albanere skulle brutalt drives ut. Men Kosovo er i dag en knapt levedyktig stat, preget av en enorm korrupsjon og har en utfattig befolkning der mange helst vil emigrere. Et land som onde tunger sier at har menneskehandel og kriminalitet som viktigste eksportartikler.

Siden har NATO-land vært involvert i Irak, Afghanistan og Libya. Iblant under egen NATO-kommando, eller under ledelse av USA i koalisjon som «villig alliert». Det har ikke vært noen suksess. I Afghanistan har USA kriget med NATO-støtte i snart to tiår, uten noen utsikt til fred. Libya ble bombet sønder og sammen av NATO-fly. Tyrannen Muammar Gaddafi er borte. Men nå går krig mellom stridende klaner hardt ut over sivilbefolkningen, som fra før var hardt prøvet, men som har fått det mye, mye verre.

Katastrofen startet for alvor med USAs invasjon i Irak. Det skjedde angivelig for å fjerne masseødeleggelsesvåpen som ikke fantes og for å knuse terror. Men terrororganisasjoner fantes heller ikke i Irak før USAs okkupasjon fikk hevnlystne ledere i Saddam Husseins presidentgarde til å etablere IS. Nå truer igjen full splittelse og borgerkrig mellom islamistiske jihadister, kurdere, sjiamuslimer og sunnimuslimer. Og med Iran som en uberegnelig nabo. USA holder et visst lokk på motsetningene. Men NATO er som forsvarsallianse helt ute av stand til å overta ansvaret dersom USA trekker seg ut, slik president Trump ønsker. Går det riktig galt, kan Irak ende som noe langt verre enn selv Syria.

NATO er klart svekket som troverdig forsvarsallianse med Donald Trump som president og som øverstkommanderende i USA. Tilliten til USA har falt dramatisk i alle NATOs medlemsland i Europa. I et viktig land som Tyskland sier bare 14 prosent at de ser på USA som en pålitelig partner. Hele 84 prosent mener at USA er en upålitelig alliert. Trump blir stadig mer upopulær i Europa. Det gjelder både blant ledere og i befolkningen. Bak lukkede dører ler man av Trump, men det er en latter med meget sterk bismak. For NATO er dette en særdeles uheldig utvikling.

NATOs styrke er evne til samhold, enda mer enn militær makt, selv om den også er overveldende. Blant NATOs medlemmer i Europa bruker Tyskland og Frankrike til sammen mer til sitt forsvar enn det Russland gjør. Skulle Tyskland øke sitt forsvarsbudsjett til to prosent av brutto nasjonalprodukt, slik målsettingen er i NATO, vil Tyskland alene komme på nivå med Russland.

Men flere våpen hjelper lite hvis utviklingen fortsetter som nå, med økende tvil til NATO-landenes vilje til å stille opp for hverandre. Det startet med Trump og det kan ende med Trump. Presidentvalget til høsten blir viktig, ikke bare for amerikanerne.