Nasjonen som ville vente og se

Equinors løfter om kutt i utslippene på norsk sokkel er litt bra for klimaet. Men veldig dårlig for selvbildet vårt.

«Plata o plomo», sier de i Latin-Amerika. Sølv eller bly, «pengene eller livet». «An offer You Can’t Refuse», sier de i amerikanske mafiafilmer.

Nei da, norsk oljebransje er ikke å sammenligne med mafiaen.

Men mektig, det er den. Og står for store deler av våre utslipp, mellom 25 og 30 prosent. Derfor er det en litt god nyhet når Equinor lover utslippsfri norsk sokkel innen 2050, slik selskapet gjorde denne uka.

En litt god nyhet når selskapet skal kutte utslippene på sokkelen med 40 prosent innen 2030.

Det betyr at Equinor vil kutte sitt utslipp på sokkelen og i landbasert olje- og gassvirksomhet fra rundt 13 millioner tonn CO2-ekvivalenter til rundt 8 millioner tonn i løpet av de neste ti årene.

De 5 millioner tonnene som kuttes utgjør ti prosent av Norges totale utslipp. Dette må da være en strålende nyhet for oss alle, og for verdens klima?

Tja. Eller mest: Nei.

Det positive først: Det er bra at vi plutselig har en praktisk løsning på plass for å kutte ti prosent av våre nasjonale utslipp.

Vi har forpliktet oss gjennom Parisavtalen til å redusere utslippene med 40 prosent innen 2030, og det vil være en overdrivelse å hevde at vi er på god vei dit.

Ifølge ekspertene er situasjonen for klodens klima dessuten så prekær at alle kutt er gode nyheter.

Under tvil kan vi også hevde at det er fint at bransjen innser at norsk oljeutvinning er en del av problemet, og at den har et ansvar for å bidra til at kloden ikke koker over. Under tvil.

Du har hørt det et utall ganger: Norsk oljeutvinning er den reneste i verden.

Det hjelper ikke at NRK har vist at påstanden er gal, at Saudi-Arabias to største oljefelt er «renere» enn snittet vårt og at flere av våre felt slipper ut mer enn snittet internasjonalt.

I forrige uke fikk vi enda et eksempel, da nyslått oljeminister Sylvi Listhaug svarte på kritikk fra det svenske klimaikonet Greta Thunberg:

«Det eneste verden vil oppnå ved at Norge stenger ned oljeproduksjonen er at klimagassutslippene fra verdens oljeproduksjon øker. Økt produksjon i andre land vil komme i stedet for den norske, gjerne fra steder med høyere utslipp enn norsk sokkel».

Listhaug og Thunberg kranglet om Johan Sverdrup-feltet, som åpnet denne uka. (I parentes bemerket: Er det noen som tror at Equinors timing på løftet ikke henger sammen med denne åpningen av et felt som skal gi oss olje i 50 år?).

I sak har Listhaug rett i tilfellet Johan Sverdrup: Feltet har lave utslipp. Men smak på disse tallene, som NRK på forbilledlig vis presenterte samme dag som Equinor lovet å redde verden: Utslippene forbundet med utvinning av ett tonn norsk olje er i snitt på rundt 60 kg CO2.

Forbrenning av det samme tonnet olje gir utslipp på rundt 3.000 kilo.

Det vi fikk denne uka er altså et løfte om å kutte 40 prosent av utslippene av 2–3 prosent av de reelle utslippene fra norsk olje.

Grønnvasking, kunne man få lyst til å kalle slikt. Selv om utslippskuttene faktisk er så kraftige at de monner.

Da er det mer fruktbart å låne et begrep fra den amerikanske kongresskvinnen Alexandria Ocasio-Cortez.

Hun lanserte tidligere i år uttrykket «Climate Delayers» om folk som ikke nekter for at klimaendringene er menneskeskapt («Climate Deniers»), men som ved enhver korsvei forteller oss at de tar problemet på alvor – men alltid finner en grunn til at det ikke haster nå, eller at det ikke trenger å skje her.

Delayers er ikke særlig bedre enn deniers, ifølge Ocasio-Cortez. Om en eller begge av dem vinner fram, er vi «toast», skriver hun på Twitter.

Listhaug har etter oppgraderingen til oljeminister sagt at hun mener at vi mennesker har ansvar for at klimaet endrer seg. Hun er ingen denier nå.

Les svaret hennes til Greta Thunberg en gang til, med delayers vs. deniers i bakhodet. Ser du bedre med nye briller?

Det er urettferdig å legge dette på Listhaug alene.

Den norske samfunnsgeografen Ståle Holgersen ved Universitetet i Uppsala arbeider med disse spørsmålene ut fra følgende hypotese: Det norske oljekomplekset, som inkluderer oljebransjen og politikere i spesielt Høyre og Ap, har lykkes overraskende godt med en delayers-strategi.

Bransjen erkjenner problemet, i motsetning til den fossile kapitalen i USA, som sponser forskning som skal undergrave klimaforskernes funn.

Men den har fått oss nordmenn til å kjøpe at norsk olje er en del av løsningen.

Også oljen vår er skitten, men renere enn alternativet. Og den skal redde jordas fattige. Vi er en oljedopet miljønasjon, og lever godt med det selvbildet.

Strategien er så vellykket at det ikke er behov for klimafornektere i Norge (jo da, de finnes).

Det er derfor Sylvi Listhaug så enkelt kan gå fra å være klimaskeptiker til å erkjenne at vi har et visst ansvar for klimaendringene idet hun blir sjefen for det hele: Det er ingen praktisk politisk forskjell på å tilhøre den ene eller andre leiren, på delayers eller deniers.

Kanskje er det fordi vi alle er opplært til å vente og se at altfor få roper ut om at kuttene vi nå loves bare utgjør rundt 1 prosent av oljens totale utslipp.

Eller at utslippskuttene på sokkelen vil gå på bekostning av løftet om at vindmøllene som bygges landet rundt skal gjøre oss til Europas grønne batteri – for strømmen til elektrifisering fra land må jo hentes et sted fra.

Eller at gassen som ikke lenger svis av på sokkelen under oljeutvinning kommer til å brennes i andre europeiske land.

Det er ikke helt «plata o plomo», men oljens jerngrep om det norske samfunnet gir oss intet valg. Vi må ta imot tilbudet om å kutte utslippene. 10 prosent kutt i utslippene innenlands er hurra-hurra og helt nødvendig.

Så snakker vi lite og ingenting om de 99 prosentene utslippene som gjenstår fra oljen vår. Eller om alt det andre.

Kanskje er hele bildet av utpressing feil. Det hele minner kanskje mest om et toppmøte mellom capos om en strategi for å stevne som før.

Produktet vaskes så rent som mulig, og ansiktet utad – regjeringen – kan vise handlekraft og store kutt i nasjonale utslipp?

Det er et tilbud vi ikke kan si nei til.