Når valgfrihet trumfer fornuft

Helseminister Bent Høie er glad for å gi enda mer valgfrihet. Men hvem kommer den til gode?

Omtrent like sikkert som at det snart er valg, er det at helsepolitikken blir en av de store sakene. Medisinen regjeringen har valgt for et hardt presset helsevesen, ofrer kostnadskontroll, pasienter og det offentlige tilbudet på frihetens alter.

Bak de politiske overskriftene er det særlig tre ting som skaper hodebry og som gir reelle behov for ny politikk:

Den ene er at etterspørselen og behovet etter helsetjenester alltid er større enn det som tilbys. Forskning og utvikling gjør at det alltid finnes en ny behandling, ofte til stadig økende priser. Det er i hovedsak et gode, men stiller større krav til kostnadskontroll og prioriteringer: bruke penger der behovet er størst, og på behandlingene som har høyest kvalitet. 

Utfordring nummer to er at den sosiale helseulikheten er skremmende stor og ingen ser ut til å klare å gjøre noe med det. Utdanning og inntekt henger svært tett sammen med hvor god helse du har og hvor god helsehjelp du får hvis du blir syk. Og dette gjelder oss alle. Din forventende levealder avhenger av hvor mye du tjener – uavhengig av hvor på inntekstskalaen du befinner deg.

Disse to utfordringene henger sammen og skaper den tredje: Økende behov og forventninger og kontinuerlig kostnadspress, kombinert med store ulikheter kan føre til en todeling av helsevesenet. Det skapes et skille mellom det offentlige og en privat helsetjeneste, og dermed mellom pasientene. Dette kommer til uttrykk ved at over 600.000 nordmenn har privat helseforsikring, og at noen av egen lomme betaler for private behandlinger som ikke tilbys gratis av det offentlige.

Les også: Høyre skaper utrygghet når de insisterer på markedsmodeller i sykehus og eldreomsorg

Dessverre løses ingen av utfordringene av regjeringens prestisjeprosjekt. For hva er egentlig «fritt behandlingsvalg»?

Ordningen ble innført i 2015 og må ikke forveksles med fritt sykehusvalg. Reformen innebærer at pasienter kan velge mellom ulike behandlere uavhengig av om de er private eller offentlige. I Norge er helsevesenet finansiert slik at pengene følger pasienten, og går derfor til den behandleren pasienten selv velger. Det gjør dine valgmuligheter store.

Målet med ordningen er, ifølge regjeringen, å redusere ventetider, øke valgfrihet for pasientene og stimulere til økt effektivitet i offentlige sykehus. Hvis de offentlige sykehusene vet at de kan bli valgt bort, er tanken at de skal skjerpe seg og jobbe enda hardere med å utvikle, etablere og markedsføre et tilbud som er bedre enn det private.

Helseminister Bent Høie mener de med dette setter pasienten i sentrum og at de har innført «pasientenes helsevesen».  Men er det egentlig det som skjer?

Stoltenberg-regjeringen innførte i 2001 det som heter «fritt sykehusvalg», som ga pasientene mulighet til å velge mellom ulike behandlere. De kunne velge det offentlige sykehuset de ønsket – òg blant en rekke private aktører som hadde avtaler med det offentlige. Avtalene fikk de ved å vinne anbudskonkurranser. Konkurranser det offentlige utlyste når de hadde behov for det.

Les også: Fritt behandlingsvalg tar oss ut av krisen

I dag, med fritt behandlingsvalg, kan pasienten velge som før, men de kan i tillegg velge private aktører som ikke har avtale med et offentlig sykehus. Gjør det noe da, tenker du?

Hovedproblemet er at ressursene siver ut og gjennom fingrene på det offentlige – til tilbud de ikke har bestilt og ikke kjenner kvaliteten på. Det offentlige ender opp med å konkurrere med private om de samme midlene.

I bunn ligger et grunnleggende problem: Det er få av oss som er kvalifiserte til å vurdere kvaliteten på behandlinger og hvilke behandlinger vi trenger og ikke. Før 2015, da alt foregikk innenfor samme system, måtte helseforetakene selv prioritere og ha kontroll på hva pengene ble brukt til. Det var få insentiver til å gjøre unødvendige behandlinger. I dag finnes det en rekke aktører som utelukkende tjener penger per behandling. De har dermed sterke insentiver til å anbefale flere og dyrere behandlinger enn vi kanskje trenger. Overbehandlingen øker og pengebruken løper løpsk.

I koronakarantene?: Satt i karantene i 26 år (+)

Dette er bare noen av utfordringene fritt behandlingsvalg skaper, uten at det egentlig løser noen av de utfordringene som var der i utgangspunktet. Ulikhet i helse var ikke nevnt i lovforslaget, og hvem tror et mer komplisert helsesystem vil gagne de med færrest ressurser?

Samtidig vokser et privat helse-Norge frem, pumpet opp på offentlige kroner. Foreløpig er disse innenfor et slags offentlig system, men hva som skjer når de har vokst seg så store og sterke at de vil flytte hjemmefra? Da risikerer vi å sitte igjen med ett utarmet offentlige helsevesen og ett forsikringsbasert privat helsevesen.

Arbeiderpartiet går til valg på å fjerne fritt behandlingsvalg. For hvem er det som får det bedre i regjeringens system? Valgfriheten er allerede i varetatt med fritt sykehusvalg. Det er de private helseaktørene det legges til rette for. Ikke pasienten.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.