Når offentlig sektor er verstingen

Vi skal forsvare offentlig sektor mot NHO. Men da må offentlig sektor ta seg sammen.

«Lufting»: Når du som midlertidig ansatt må ta en lang og ufrivillig pause for at arbeidsgiver skal slippe å ansette deg. (Altfor) hyppig brukt av store, statlige aktører.

Denne uka var NHO ute og meldte at veien videre etter krisen er mindre stat, færre kommuner, ingen fylker og mer privatisering. Den nye veien til NHOs himmelrik er som den gamle, med andre ord.

Det går det an å mene mye om.

Les også: Koronaviruset førte til at sykefraværet skjøt til værs

For eksempel at det var da litt av et takkekort fra norsk næringsliv etter at staten har kastet penger etter våre private bedrifter for å holde dem i live.

Men før vi begynner å kaste småstein på NHO: Hva skal vi gjøre med offentlig sektor? For i likhet med Næringslivets hovedorganisasjon er også jeg ganske bekymret for flere av de store arbeidsgiverne i det offentlige. Bekymringen handler ikke i denne omgang om BNP eller ineffektive systemer eller arroganse i møte med brukene, men om forholdet til de ansatte.

«Vi har ingen politikk i NRK som innebærer såkalt lufting. Det kan jeg slå fast».

Det sa NRKs organisasjonsdirektør Olav Hypher til fagbladet Journalisten denne uka. Det må Hypher gjerne slå fast. Problemet er at ledere i NRK, i vårt statseide kringkastingsselskap, slo fast det samme i 2010, da programlederen Pia Beathe Pedersen sa opp på direkten i Østlandssendingen. Begrunnelsen var behandlingen av vikarer, utdypet Pedersen i et innlegg på NRKs interne nettside.

Ingen lufting, ingenting å se her, sa daværende K-sjef Hans-Tore Bjerkaas da. I en rettssak noen år senere ble det lagt fram skriftlig bevis fra 2009 og -10 på at fire tilfeller av forlengelse av midlertidige ansettelser ble problematisert fordi de fire nærmet seg fire år som ansatt. Etter fire år som midlertidig har man krav på fast jobb, ifølge lovverket (redusert til tre i 2017).

Og slikt vil man unngå. Det er derfor man lufter ansatte.

Det står ikke bedre til i den statlige universitets- og høgskolesektoren. 18,1 prosent av alle årsverk i kategorien «undervisnings- og forskningsstilling» utføres av midlertidig ansatte. Snittet i arbeidslivet totalt ligger like under 9 prosent. For ti år siden organiserte midlertidig ansatte seg i «Lausungeaksjonen» for å få midlertidighet og dårlige karriereutsikter på dagsorden i akademia.

Aksjonen høstet mange fagre ord for innsatsen, også fra lederhold. Men lite skjedde.

NRK meldte om null lufting også i retten i 2014, da en midlertidig ansatt gikk til sak og krevde fast jobb etter at vikariatene tørket ut. Retten ga saksøker fullt medhold.

I dommen står det følgende om NRKs teori og praksis: «Retten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om NRKs retningslinjer for bruk av midlertidig ansatte er i tråd med arbeidsmiljøloven. Det sentrale må være hvordan bruken av midlertidig ansatte foregår i praksis».

NRK skal ha skjerpet seg i etterkant av at retten dømte i den midlertidig ansattes favør den gangen, men det er jo så lenge siden 2014. Nå er NRK tilbake i sitt faste spor. Bakgrunnen for organisasjonsdirektør Hyphers bombastiske avvising av lufting nå i 2020, er at Journalisten denne uka har skrevet om NRKs vikarbruk.

Den har økt med 18 prosent siden 2016. Journalist (og fast ansatt) Jøte Toftaker i NRK Trøndelag går i rette med direktør Hyphers opplevelse av verden, og sier «‘Alle’ jeg snakker med som er vikarer eller midlertidige, opplever det som helt reelt at det er en toårsregel».

Les også: Han er sjef i Telenor og tjente ifjor 14,5 millioner kroner. Vi andre tjente 571.000

Altså at man luftes etter to år, slik at man holdes på trygg avstand til kravet om fast ansettelse.

Så kunne man si: Jo, men medier og universitet? Det er snakk om så få mennesker, i det store bildet. Og vi snakker om yrkesgrupper som nærmest per definisjon er middelklasse, og ganske godt gasjerte, selv om vi langt ifra tilhører lønnsadelen. Det er likevel et problem når statlige institusjoner opptrer som en hvilken som helst privat bedrift – bare verre.

Det uthuler den norske modellen, så å si fra innsiden. Det har kommet en lovendring for midlertidige ansettelser i staten. Ifølge en rapport fra OsloMet har den hatt liten effekt.

Det offentlige har uansett mer å by på.

En FAFO-rapport fra i fjor viser at like under 60 prosent av alle ansatte i norske kommuner fortsatt jobber deltid. En stor del jobber deltid frivillig, men på langt nær alle. SV gjorde kampen mot ufrivillig deltid til valgkampsak i fjor. Ufrivillig deltid preger lønningsposen både her og nå og på lang sikt, og er en fattigdomsfelle. I kommunal regi.

En annen FAFO-rapport fra 2019 fant at mellom 23 og 35 prosent av midlertidige ansettelser i Norge «mangler en klar begrunnelse i lovverket». Det er snakk om mellom 40.000 og 65.000 arbeidstakere. Det offentlige skiller seg ikke ut som bedre enn private i rapporten.

Det er rett og slett ikke bra nok. Vi kan ikke ha en stat som lager regler for et sivilisert og trygt arbeidsliv på den ene siden, og offentlige institusjoner og instanser som bryter dem på den andre. Det blir ikke lett å kreve av private bedrifter som hele tida må bekymre seg for bunnlinja at de skal være bedre enn det offentliges egne virksomheter, som lever en langt mer beskyttet tilværelse.

Det er altså ikke bare NHO som er bekymret for tilstanden i offentlig sektor. Men måtte NHO vandre alene på sin foreslått vei.

NHO vil fjerne fylkene og slå sammen kommuner for en bedre, les: mer «effektiv», offentlig sektor. Det høres jo kjempesmart ut, etter all motstanden kommune- og regionreformen ble møtt med. Det er trolig mer sannsynlig at vi har flere fylker igjen etter neste valg enn at NHO får viljen sin.

Men vil de ta den kampen: For all del, bruk opp kreftene der. Andre av oss synes det er mer presserende å få offentlig sektor til å fungere bedre. Til å respektere reglene i arbeidslivet.